DEBATT: Nortura har vedtatt å legge ned skjæreavdelingen i Steinkjer. Mye industri er forsvunnet, kommunene har lagt ned grendeskoler, politiet har sentralisert («nærpolitireformen») og antall aktive gårdsbruk i Trøndelag er redusert fra 6951 til 5472 bruk bare fra 2008–2018, ifølge Statsforvalteren.

Hvorfor blander jeg alle disse tingene? Jo, fordi de er drevet av akkurat samme grådighet som mange av oss dessverre lider av. En grådighet som har gitt verdens høyeste lønnsnivå (og kostnadsnivå), som stadig presser bedrifter, kommuner og stat til effektivisering og kutt. Det gir også lavere service i statlige funksjoner, se på politiet eller Nav. For alderspensjonister er det nesten ikke mulig å få møte med en saksbehandler i Nav.

Økonomisk vekst i etterkrigstidens Norge har redusert lidelser, vi har mat, klær og hus, og vi er fri de verste sykdommene. Men den enorme veksten i kjøpekraft og luksusforbruk siden oljen kom på starten av 70-tallet, handler om noe helt annet. Nordmenns private pengeforbruk økte med 62 prosent fra 1990 til 2009. Samtidig økte f.eks. klesforbruket 72 prosent, forbruket av møbler ble mer enn tredoblet, mens vi reiste nesten tre ganger så langt med fly og 18 prosent lenger med bil.

Parallelt steg mengden husholdningsavfall fra 236 kg per innbygger i 1992 til 420 kg per innbygger i 2009, en vekst på 77 prosent. Forbruket har økt mye også fra 2009 til i dag. Vi er på verdenstoppen når det gjelder omtrent alt av materielt forbruk, og vi har for eksempel langt flere fritidsboliger i forhold til folketallet enn fleste andre land.

Resultater fra såkalt lykkeforskning tyder på at menneskene ikke blir mer lykkelige av høyere forbruk (så lenge man er over et visst minimum, som vi nordmenn for lengst har passert). Slik forskning er gjort i USA helt siden 1946, og amerikanerne nådde sin lykketopp på 50-tallet og flere land i Vest-Europa rundt 1970). Fra 1985–2001 økte velstanden i Norge betydelig uten at folk ble mer lykkelige, basert på store intervjudata.

I tillegg til sentralisering og tap av arbeidsplasser i Norge, får vi alle sammen naturens «kollektive straff»: Det vil si klimaendringer med stormer, ras, flom, tørke, hetebølger som vi merker godt allerede og som medfører elendighet også i andre deler av verden, som krig, fattigdom og lidelser, nye flyktningstrømmer (som også rammer Norge), redusert matproduksjon og voldsomt tap av arter.

Hva i all verden er da vitsen med økonomisk vekst, hvis vi ikke blir mer lykkelige av det, og vi samtidig ødelegger muligheten for å overleve på jorden på sikt? Svaret er enkelt: Veksten er totalt hensiktsløs! Vi kan ikke fortsette å ha politikere som styrer mot avgrunnen med velgernes velsignelse, enten de er blå, røde eller grønne. Og selv fagforeningspampene må nå forstå at det er galskap å øke lønningene ytterligere.

Innlegget er hentet fra Midtnorskdebatt.