Jeg var så sikker på at dette valget skulle bli et klimavalg. Jeg så for meg MDG som en kanonkule inn i norsk politikk, og et ordentlig makt- og taktskifte i grønn retning. Hovedårsaken til at jeg var så sikker, var at jeg stolte på ungdommen, de under 40. De må da se hvor dette går, de må da skjønne hva kode rød for menneskeheten betyr. Tenkte jeg.

Nå vet vi at det ikke ble slik. MDG kom seg ikke over sperregrensa, Venstre marginalt over og SV ble mindre enn forventet, til tross for at de gjorde et bra valg. Miljø blir likevel et hett tema, Arbeiderpartiet er klar på at 55-prosentmålet innen 2030 ligger fast, Jonas sier bare «ferdig snakka» om den saken. Mye radikalt må skje om dette skal være et realistisk mål. Da er det et aldri så lite paradoks at de mest radikale forslagsstillerne står uten makt.

Så hva skjedde med de unge, som jeg hadde sånn tro på? De stemte faktisk bare marginalt grønnere enn de eldre stemmeberettigede. Skillet går først og fremst mellom by og land, som er ganske forståelig. Infrastruktur og avstand betyr fortsatt noe for folk, ung eller ikke, det er ganske mye lettere å juble over avgifter og dieselforbud så lenge man bor i gangavstand til det meste eller kan ta trikken om det kniper.

Vi så også at Frp, som neppe blir fornærmet om jeg antyder at de ikke har klima som sin fanesak, gjorde det veldig godt i skolevalget. Ungdom mellom 16 og 19, altså. Dette er jo selve Greta Thunberg-generasjonen. Selv ikke de er en ensartet, grønn gruppe. De er ikke nødvendigvis villige til å gi avkall på privilegier for å redde verden, og er på ingen måte så endringsvillige som vi har trodd.

Egentlig er det ganske naivt av min generasjon å skulle tro at våre barn skal være klare til å kjøre klimakampen så mye lengre enn oss. De har jo, som generasjon, ikke opplevd annet enn velstand. Mine jevnaldrende måtte til og med vente på tur for å få hustelefon, gikk på skolen i hjemmesydde klær, ferierte i nærområdet, dyrket poteter og delte en flaske Solo på tre hver lørdag. Generasjonen før oss igjen hadde helt andre utfordringer.

Vi har tross alt opplevd et enklere liv, og vet at det går an. At man kan være minst like lykkelig med det halve, at et kjøkken med kun ett elektrisk apparat fortsatt er et kjøkken. Hvordan kan det ha seg at man tror at generasjonen som aldri har opplevd dette skal være villig til å skru seg tilbake til en tid de overhodet ikke kjenner, og som de kanskje ikke forstår seg på overhodet? Livet før internett, liksom, hvordan var det mulig?

I sak etter sak har vi middelaldrende satt vår lit til de unge. Rasisme, her har vi tenkt at bare de gamle grinebiterne dør ut, så vil dette gå seg til. De unge er så mye mer kunnskapsrike og tolerante. Lite tyder på at det stemmer. I Nord-Norge har vi til og med trodd at bare de unge vokser til blir det slutt på nabofeider, de ser verden og YouTube som sin hjemplass og vil ikke synke ned i regionale krangler. Jau.

Det er fristende å si at denne viljen til å overlate til neste generasjon å fikse problemene vi selv har skapt, er et sleipt triks fra 50-åringene. Og ansvarsfraskrivelse av beste merke. I stedet for å gå løs på våre egne privilegier, og våre jevnaldrende som sitter med både makt og midler til å foreta store endringer i samfunnet vårt, lener vi oss tilbake i designerstolen fra Bolia og tenker at ungdommen fikser biffen.

Nå vet vi at så ikke skjer. Og vi burde ha skjønt det, for lengst. Vi kan ikke stole på ungdommen. Hver generasjon må ta ansvar for sin egen misere. Vår største utfordring er at vi sliter med å være radikal nok. Det blir stadig vanskeligere å tenke utenfor boksen, å endre seg, å legge på sprang i oppoverbakker.

Jeg tror vi må ta dette inn i praten når vi nå begynner å sosialisere oss igjen – hva betyr klimakrisen for livene våre, hva er vi villige til å gjøre, hva vil vi gi avkall på, hva aksepterer vi av begrensninger? Og om det må knuses noen egg før omeletten er klar, hvilke egg? Aksepterer vi inngrep i egen bakgård?

Jo eldre jeg blir, jo mer vet jeg at jeg ikke vet. Dette er både en velsignelse og et problem. Velsignelse fordi jeg blir mindre påståelig. Problem fordi jeg blir mindre kompromissløs. Og det er det siste vi trenger mest av nå.

Kommentaren er tidligere publisert i iTromsø