DEBATT: Jeg er så ferdig med å bli fortalt hva jeg skal gjøre. Vi kvinner får gjennom hele livet høre hva vi bør gjøre for å stoppe alle naturlige prosesser som skjer med kroppen vår. Fra vi begynner å få former, hår på kroppen og mensen, blir vi fortalt alt vi må gjøre for å endre den. For små pupper, for store pupper, flat rumpe, for stor rumpe, for tynn, for tykk, viser for mye hud, viser for lite hud, cellulitter, grevinneheng, strekkmerker og faens oldemor! Og nå skal det liksom også være min feil hvis jeg får overgangsalderplager.

Jeg er på vei inn i overgangsalderen. Jeg har en kropp i endring, på mange måter. Hormonene er i fritt fall, full av energi det ene øyeblikket, totalt utslitt det neste. Jeg sover dårlig, jeg føler meg mye trøtt og energiløs og hjernetåka ligger tykk til tider. Kroppen føles ugjenkjennelig.

En ting er noen ekstra kilo, men det verste er på innsiden. Jeg kjenner ikke igjen kroppslige reaksjoner, kroppen responderer annerledes enn før. Jeg er vant til å trene jevnt, men plutselig har jeg dager hvor musklene bare ikke responderer, det er smerter og ubehag hvor det normalt ikke ville vært det. Den psykiske helsa får også kjørt seg, en berg-og-dal-bane av følelser.

Jeg må bli kjent med meg selv på nytt. Og noe av det jeg synes er mest krevende er at mens dette står på, forventes det kvinner skal være og leve som vanlig. Selv om jeg ikke har sovet skikkelig på mange netter, har hetetokter, tunge tanker, kroppslige plager og tåkehode, så skal jeg opp å hoppe, gå på jobb, være på topp, levere og prestere som før.

Jeg har valgt å være åpen om min overgangsreise, ganske enkelt fordi det trengs. For vi må tørre og tåle å snakke om det, bli hørt og ikke minst tatt på alvor. Jeg har fått meldinger fra voksne kvinner som har vært gjennom dette og som sier, «dette går over», «sånn er det», «vi må gjennom det», og ja, det må vi. Og på samme tid er det på overtid å ta dette på alvor. For overgangsalderen kan ha store konsekvenser for den enkelte. Jeg har hatt flere samtaler med kvinner som har store plager, både fysisk og psykisk, som ikke har noen å snakke med, som ikke blir tatt på alvor når de henvender seg til leger, som er redde for å be om hjelp, og dette må stoppe nå.

Hvis jeg kjenner smerter i brystet og hjertet løper løpsk, har jeg da en hjertefeil eller er det hormonelt? Hvis jeg blør tre måneder i strekk, har jeg kreft eller er det hormonelt? Hvis jeg har null energi og tunge tanker, er jeg deprimert eller er det hormonelt? I dette landskapet skal vi navigere, og det uten å snakke om det? Det går ikke. Vi må tørre å snakke om det. Vi må legge bort skammen å åpne døra inn til overgangsalder-universet.

Det finnes mange «gode» råd der ute for å få dette til å forsvinne, og er det noe media elsker, så er det å fortelle kvinner hva de skal gjøre for å endre på seg selv. Jeg har for eksempel lest at hvis du bare spiser riktig så kan du faktisk hoppe over overgangsalderen. Det er faktisk 100 prosent biologisk umulig. Kan vi hjelpe til med å gjøre overgangsalderen enklere å tåle gjennom å ta vare på oss selv, gjennom kosthold og fysisk aktivitet, ja, det kan vi – men det betyr ikke at vi kan hoppe over denne naturlige prosessen.

Overgangsalderen kommer til alle kvinner, det betyr at vi er ferdige med vår fertile periode, det er noe vi skal gjennom. Jeg trener for å kunne bli eldre, for å kunne løfte og flytte rundt møbler og for å grave i hagen, jeg trener for å holde meg i form. Jeg prøver så godt jeg kan å spise sunt og samtidig ha et balansert forhold til mat. Og jeg nekter å gi meg selv skyld når hetetoktene kommer, når energien dropper og hjernetåken legger seg som et lokk. Jeg er så ferdig med å bli fortalt at en naturlig kropp er feil! Jeg skal ta så godt vare på meg selv som jeg kan gjennom denne prosessen, og jeg skal ikke føle skyld et sekund!

Ja, både jeg og du vil komme gjennom dette, og vi vil mest sannsynlig både tåle det og overleve det. Men, jeg kommer ikke til å gå gjennom det i stillhet. Og jeg håper at flere av oss tørr ta vår plass i ubehaget, og gi oss selv det rommet vi trenger for å tåle oss selv gjennom dette. Det er ikke noe galt med deg om du har lyst til å krype i hi, om du har behov andre ikke forstår. Du er i en overgang. Du er i endring. Og blir det heftig. Snakk om det, søk hjelp hos noen som tar deg på alvor. Du er ikke alene.

Overgangsalderen kommer, for alle kvinner, men det betyr ikke at jeg, eller du, har gått ut på dato. Vi blir bare bedre og bedre, selv om rumpa føles litt tyngre.

Dette innlegget er hentet fra Midtnorskdebatt.

___________________

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.