«Det skjøre fellesskapet»

Vi som jobber i den videregående skolen har et ansvar for å lære dagens ungdom noe om 22. juli, skriver Siv Furunes (SV).

Innleggsforfatter Siv Furunes (SV), illustrasjonsfoto fra blomsterhavet i Oslo etter terroren i 2011. Innleggsforfatter Siv Furunes (SV), illustrasjonsfoto fra blomsterhavet i Oslo etter terroren i 2011. Foto: Håvard Finnseth, Steinkjer24 / Berit Roald, NTB

Våren 2011 sa jeg nølende ja til å stå på liste til kommunevalget. Jeg fulgte sånn passe med på det som skjedde rundt meg, slik svært mange gjør. Så kom 22. juli. Det var vondt og uforståelig. Angrepet preget hverdagen til svært mange i lang tid. Det dominerte nyhetsbildet, og vi måtte håndtere det i skolehverdagen, der vi både hadde overlevende og ungdommer som kjente omkomne godt. I og med at ungdommene på Utøya kom fra hele landet, ble en hel generasjon ungdommer preget. For familiene som var direkte involvert, er det tungt at barnedrapene stadig får så stor offentlig oppmerksomhet. Likevel er det viktig at vi konkretiserer hva vi kan lære.

For meg personlig fungerte terrorangrepet i tillegg som en motivasjon til å ta min tørn som folkevalgt. Dette var et attentat på demokratiet. Demokratiet er skjørt, og vi kan ikke la redselen for gjentakelse hindre oss i å verne om det. I starten var det mye snakk om å gå inn i kommentarfeltene og argumentere saklig. Det har jeg gjort, i både åpne og lukkede fora, men det så ikke ut til å ha noe effekt. Nettdebattene er hardere nå enn de var for ti år siden. Det ser ut som motargumenter i nettdebatter virker polariserende, mens ekkokamre gir fellesskap. Selv fikk jeg vondt i magen av å delta.

NRK laget en god og varm TV-serie om 22. juli som viser ulike sider av samfunnet våren og høsten 2011. Serien ble vist i januar og februar 2020 og tok for seg flere samfunnsproblem vi må ta tak i. Gjørv-kommisjonen hadde pekt på at politiet måtte ta flere omfattende grep, men TV-serien synliggjorde flere andre brister. Så kom pandemien, og debatten som kunne fulgt av NRK-serien, ble gjemt til tiårsmarkeringen.

I TV-serien følger vi en lege som varsler om uforsvarlig bemanning på sykehusene, og at jobben hennes preges av dokumentasjon gjennom styringsmodellen New Public Management. Det nytter ikke å varsle. Her er det enkle læringspunkter: Økt grunnbemanning, tid, tillit og bort med NPM. Du skal ikke snakke lenge med en sykehusansatt før dette kommer opp.

Vi blir også kjent med et par muslimske unge menn som er i starten av arbeidslivet. Den ene jobber som renholder på sykehuset. Redselen de to kjenner på før det blir klart at barnemorderen er en hvit, kristen mann er til å ta og føle på. Hvordan hadde vårt lille land sett ut i dag hvis dette hadde vært et islamistisk terrorangrep?

En av hovedpersonene i serien spilles av Øyvind Brandtzæg som på kav inntrøndersk gestalter en politibetjent i distriktet som må håndtere skytinga på første feriedag. Han jobber i mai med en ulykke med en guttunge som har falt fra et vindu i ei blokkleilighet. Her avdekkes mangelfull kommunikasjon mellom barnevern, sykehus og politi. Alle som jobber med barn og unge har et ansvar for å se dem, og tørre å stille de vanskelige spørsmålene.

En lærer bosatt i Oslo er også blant personene vi følger. Ikke bare ser vi at hun har elever som gleder seg til sommerleiren på Utøya, men hun har også en sønn som befinner seg i nærheten av Regjeringskvartalet når det smeller. I tillegg flytter hun nordpå etter sommeren, og der får hun en elev som har mistet et søsken. Utilstrekkeligheten lærere i hele landet kjenner på daglig, kommer til syne i scenene fra klasserommet. Greier vi å se dem alle? Greier vi å gi dem den faglige utfordringen som passer for den enkelte? Kan vi stole på at elevtjenesten har kapasitet til å følge opp dem når vi har avdekket noe i ryggsekken deres?

Det som kanskje er vanskeligst å ta tak i, er radikaliseringa. I serien følger vi en karakter som ligner på Fjordman, en ung, norsk mann som bruker internett som arena for spredning av høyreekstreme holdninger, der muslimer er den største trusselen. Det er i denne debatten 22.-julikortet er blitt brukt. AUF og AP har prøvd å løfte debatten, men ble allerede i november 2011 beskylt for å spille offer. Det er påvist at ekstreme ytringer kan inspirere til voldelige handlinger, og dermed blir debatten om ytringsfrihet og ytringsansvar ofte en metadebatt om debatten i stedet for at vi konkretiserer tiltakene.

Et viktig tiltak er fellesskapsfølelse i ung alder. Der har barnehage og skole et enormt ansvar. Det skal være rom for at vi er forskjellige, og alle har et ansvar for å se seg rundt og inkludere hverandre. I mobbesaker snakkes det ofte om mobberen og offeret, men det finnes en tredjepart som vi nok alle har erfart: de tause vitnene. Alle som lar det skje uten å gripe inn. I barnehage og skole må det jobbes systematisk med praktiske øvelser der barn og unge får øve seg på inkludering. Det er ikke sånn at alle som kjenner på utenforskap blir voldelige, skoleskytere eller terrorister. Det er imidlertid en kjensgjerning at svært mange voldelige, nynazister, skoleskytere og terrorister savner et fellesskap å være del av.

Vi som jobber i den videregående skolen har et ansvar for å lære dagens ungdom noe om 22. juli. Ungdommene vi har i dag, var barn da det skjedde. De fikk det med seg, men skjønte bare at dette var forferdelig. Om kort tid vil det komme ungdommer til videregående opplæring som ikke var født en gang i 2011. Vi må derfor systematisere hvordan vi jobber med årsakene og virkningene av angrepet, slik vesttyskerne gjorde med 2. verdenskrig.

22. juli var ikke bare et angrep på AUF og Arbeiderpartiet. Det var et også angrep på demokratiet, en styreform vi må verne om og videreutvikle. Skal et samfunn fungere, må vi innrømme det som ikke fungerer og gjøre noe med det. Rosetogene ble opplevd som et stort fellesskap for mange, og vi som nasjon ble kjent for å møte det vanskelige på en forsonende måte. Samtidig var det millioner av nordmenn som ikke deltok i dem, og i ettertid har berøringsangsten vært stor. Det er på tide å konkretisere tiltakene og iverksette dem.