Jeg leste på NRK den sterke historien om Kåre, der han fortalte åpenhjertig om hva som skjedde i tiden før Tine oppdaget at han vanskjøttet sine dyr.

Dyrene hadde ikke fått stell på flere måneder, flere var døde eller måtte avlives.

Kåre selv ble innlagt på psykiatrisk sykehus i flere måneder. Nå etter at Kåre har blitt frisk og rettsak har vært avhold skal han i fengsel i sju måneder.

Jeg synes det er rett med strenge straffer for vanskjøtsel av dyr, men spørsmålet jeg stiller meg er, gjør vi nok for å forhindre slike ting på forhånd?

Jeg kjenner veldig mange bønder, alle er utrolig glade i dyrene sine og opptatt av deres ve og vel. Jeg greier ikke å se for meg at noen av de bøndene jeg kjenner plutselig en dag ikke skal stelle dyrene sine, likevel så skjer slike ting fra tid til annen.

I så å si alle slike tilfeller er det psykisk sykdom som er årsaken. Dype depresjoner eller lignende lidelser som gjør at bonden ikke lenger er i stand til å ta vare på sine dyr.

Når folk blir så syke, så er det ofte slik at de ikke evner å spørre om hjelp. Derfor er det viktig at vi har et nettverk som fanger opp slik tidlig.

Jeg tror en av de tingene vi må se nærmere på er hyppigere hjemmebesøk, noe som Kåre drar frem intervjuet er manglende besøk fra Tine, men også Nortura og de andre organisasjonene som eies av bøndene burde være flinkere til å besøke sine medlemmer.

En annet moment er mulighetene for sykeavløser. Er det noen som kan stille opp og passe på dyrene om bonden blir syk?

Det viktigste tror jeg imidlertid er at vi alle sammen åpner øynene for at slikt kan skje, at selv om det er slik at bøndene ofte er de tøffeste mest optimistiske og løsningsorienterte personene vi kjenner. Så kan faktisk bønder også møte humper i veien som blir for store, slik at det legger opp til det også. Alle bør føle et ansvar for å sjekke opp om en venn, eller kollega en gang iblant. Synes du at noen du kjenner har forandret oppførselen litt?

Ta turen innom, drikk en kopp kaffe og gjerne se hvordan det står til i fjøset.

Som regel er alt greit, men da har man jo hatt en trivelig stund. En kopp kaffe med en venn, kollega eller nabo er aldri bortkastet. Kanskje kan nettopp den kaffekoppen, spare mye lidelse for både folk og fe.

Vi må ta psykisk helse på alvor, også i landbruket!