DEBATT: Dokumentarserien om Agnes Waade er rystende. Dessverre er det ikke den eneste historien vi kjenner der mange har visst, men ingen har handlet. Det gjør sterkt inntrykk når Tore Strømøy i dokumentarserien «Gåten Agnes» dokumenterer hvor mange som opp gjennom årene har visst om hva Agnes Waade ble utsatt for.

Dessverre er ikke dette den siste saken vi vet om der flere har visst, men ingen har foretatt seg noe. I Tysfjord kommune ble det i 2016 avdekket en overgrepskultur som hadde pågått over flere tiår. Over 150 overgrepssaker ble etterforsket i granskningen av saken, som avdekket svikt i svært mange ledd. Kommunen hadde for dårlige varslingsrutiner, og politiet ble gransket for å ha unnlatt å etterforske overgrep.

En annen sak er den såkalte Alvdal-saken, der fire barn ble utsatt for vold og seksuelle overgrep av barnas mor og stefar. Familien hadde tidligere også bodd i Gjerdrum kommune. Begge kommunene har fått kritikk for å ha unnlatt å følge opp bekymringsmeldinger knyttet til barna, og kommunene utbetalte erstatning til barna etter forlik, på bakgrunn av at kommunene hadde sviktet barna.

Selv om vold og overgrep i utgangspunktet er handlinger som skjer mellom enkeltindivider, handler det også om menneskerettigheter. Omfattende praksis fra både Den europeiske Menneskerettsdomstolen og flere konvensjoner som Istanbulkonvensjonen pålegger staten klare forpliktelser til å forhindre overgrep hvor risikoen for dette var kjent.

Statene har plikt til å etterforske, straffeforfølge og plassere ansvaret hos den som begår overgrep gjennom straff. Også forebygging av vold og overgrep er også noe som faller inn under myndighetenes menneskerettslige forpliktelser. Plikten forsterkes når de som utsettes for overgrepene er særlig sårbare, som Agnes Waade, eller barn, som i Alvdal- og Tysfjord-sakene.

Det følger av Grunnloven at statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene. «Statens myndigheter» inkluderer også kommunene. For noen uker siden kom Høyesterett til at kommunen kan saksøkes for erstatningskrav for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) i den såkalte Tolga-saken. Denne saken handlet om at kommunen i flere år hadde registrert saksøkerne som psykisk utviklingshemmede uten grunnlag. Men avgjørelsen får betydning utenfor den konkrete saken, fordi Høyesterett er tydelig på at menneskerettighetene er like bindende for kommuner som for staten.

Alle i Norge bor i en kommune, og det er kommunens organer – skoler, helsestasjoner, omsorgstjenester, barnevern og andre tjenester – som er nærmest til å kunne vite noe om hva menneskene i kommunen opplever. Det er viktig at kommunene har gode mekanismer for å sikre alle menneskers rettigheter, gjennom for eksempel kursing og opplæring av ansatte, trygge måter å varsle om krenkelser og gode rutiner for å fange opp og vurdere meldinger. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) lanserte nylig en rapport om kommuners menneskerettighetsansvar, og vi får nå svært mange henvendelser fra kommuner som ønsker å lære mer for å bli enda bedre.

Dette gir et håp om at vi i fremtiden ikke får flere saker av den typen vi nå kjenner fra Leksvik, Tysfjord, Alvdal og Gjerdrum. En skikkelig gjennomgang av rutinene og kunnskapen om forebygging og avverging av vold og overgrep i alle landets kommuner bør være svaret på den fortvilelsen vi alle kjenner på når vi ser serien om Agnes Waade, og tenker: Dette må aldri, aldri skje igjen.

Dette innlegget er hentet fra Midtnorskdebatt.

______________________

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.