På søndag sto noen av landets fremste samiske musikere på Byscenen og sang om tapt land. Både Mari Boine, Frode Fjellheim, Marja Mortensson og Georg Buljo tok turen til byen for å markere at det nå har gått ett år siden Høyesterett fastslo at konsesjonen til å bygge vindparker midt i samisk beiteland på Fosen var ugyldig. Utbyggingen var ifølge domstolen et brudd på FNs urfolkskonvensjon som Norge har ratifisert. I ett år har statsråder og statssekretærer mumlet. Og ingenting har skjedd. Det var virkelig en historisk vending da Høyesterett tok samenes parti mot statens interesser, og det er like historisk at en norsk regjering tillater seg å ignorere en høyesterettsdom. Domstolen dyttet Norge mot terskelen til den siviliserte verden, men vårt embetsverk og våre folkevalgte sperrer døra.

Fosen-saken er selvsagt ikke enkel. Verden har et desperat behov for mer fornybar energi, og Putins krig i Ukraina har kastet Europa inn i energikrise. Vi trenger mer kraft, men hvor skal denne bygges ut, og hvem skal bære byrdene?

Byggeprosjektet på Fosenfjellene lukter surt av politisk hykleri. Norge har med betydelige investeringer forsøkt å bremse ødeleggelsene av urfolks leveområder på andre kontinenter. Hele landet kokte over av offentlig forargelse da urfolk i Canada fikk sine fangstområder ødelagt av Statoils olje- og tjæresandutvinning. Selskapet ble presset til å avslutte virksomheten i 2016 på grunn av omdømmetapet, og kort tid etter byttet de navn.

I erklæring etter erklæring har FN slått fast at urfolks rett til tradisjonell næringsutøvelse i sine hevdvunne områder må beskyttes mot de naturinngrepene som overgangen til en karbonfri energiproduksjon krever. På den internasjonale scenen fronter Norge disse standpunktene med stor entusiasme. Til tross for dette går det nesten alltid råte i vårt moralske kompass når det dreier seg om samiske områder.

Det er da vi kommer i kontakt med den ekleste siden ved den norske folkesjela. Ute i verden ønsker vi å vise oss fram som forkjempere for både naturmangfold, fredsarbeid og urfolksrettigheter. Vi liker å presentere oss som en vellykket flerkulturell stat som arbeider mot diskriminering i alle samfunnsledd. Det finnes imidlertid noen former for forakt som er vevd så dypt inn i vår kulturelle sjel at vi selv ikke ser den. I hele Vesten er jødehatet et slikt fastgrodd fenomen. Den største bjelken i det norske folks øye, selve vår nasjonale arvesynd, er forakten for samene.

I Norge er det vanlig å ha det moro på samers bekostning. Vårt urfolk blir som oftest framstilt som latterlige i den gjengse norske humoren. Forakten er banket inn i oss i hundre generasjonsledd. De fleste nordmenn med promille ville for eksempel ikke drømt om å gaule hånlige bemerkninger på gaten etter innvandrere kledd i folkedrakter. På den andre siden opplever samer i kofte å bli gjort til høylytt offentlig underholdning nesten hver gang de går ut i norske byer og tettsteder på kveldstid.

I tillegg til å oppfattes som latterlige blir samer ansett som arealkrevende og uviktige. Og til tross for en offisiell statlig linje med fokus på samiske rettigheter, gjennomsyrer denne forakten fortsatt norsk arealpolitikk. Det er nemlig så sørgelig mye enklere å rydde en håndfull reindriftssamer unna veien til fordel for store offentlige utbyggingsprosjekter, enn et halvt tusen Tesla-kjørende hytteeiere, med sitt tilhørende advokatkorps. Ikke får reindrifta særlig mye hjelp av lokale innbyggerinitiativ eller laksemilliardærer heller. De samene som rammes er som regel ganske alene, og de har i tillegg kun hevd- og ikke eiendomsrett til sine beiteområder. Fjellene eies som oftest av bønder i tilgrensende bygder, som knapt har satt sine bein i de aktuelle områdene, men som gladelig lar seg betale for å la staten bygge der.

Når man ser på høstens strømkrise blir ikke arealpolitikken mer smakfull. Det finnes ikke reinbeitedistrikter i kriseområdene på Vest- Øst og Sørlandet. Ingen hensyn til urfolk står dermed i veien for at man kan bygge ut mer kraft der hvor folk virkelig mangler strøm. Ved de store nye vindparkene i Midt- og Nord-Norge, som ble bygget i samiske driftsområder, er det derimot så stort strømoverskudd at vertskommunene har latt bitcoinfabrikker reise for å få til å bruke all energien de produserer. Vi tok landet fra samene med høy og mørk mine, og fortalte dem at det handlet om å berge vår jord. Så ga vi vindkraften bort til de mest unyttige og minst bærekraftige aktørene i verden, nemlig kryptovalutaprodusenter. Og selv når kommunene har bevist hvor fantastisk lite bruk de har for så mye av vindkraften, nøler regjeringen med å håndheve Høyesteretts dom.

Vindturbinene på Fosen står igjen som monumenter over samenes fortsatte rolle som b-borgere i det norske samfunnet. De forteller om et politisk hykleri omkring urfolkspolitikk, og om grotesk sløsing med både natur og energi i en tid hvor framtiden krever det absolutt motsatte. På toppen av det hele er de ulovlig bygget. I anstendighetens navn. Riv dem ned!

Dette innlegget er hentet Midtnorsk debatt

_________________

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.