Har du tatt et rykende ferskt bakverk fra ovnen og opplevd at den ytterste randen under skorpa er ufullstendig stekt? For å beskrive et slikt mislykket bakverk skrev Knut Hamsun at «brødet blev slet gennemstegt, der blev raarand i det».

Begrepet rårainn er brukt som beskrivelse av Eggebogen og Steinvika – men hva er egentlig likhetene mellom et dårlig stekt bakverk og arbeiderbydelene innerst i Beitstadfjorden – og hvordan ble rårainna en bastion hvor tre av fire stemte på Det Norske Arbeiderparti?

På 1800-tallet var det forholdsvis liten bosettingen i Eggebogen og Steinvika. Noen få hus kranset bukta i Eggebogen, og i Steinvika var det tre enkle husmannsplasser på bygsla grunn. Midt på 1800-tallet ble det startet båtbyggeri på begge de nevnte sidene av Bogatangen. Båtbygger Birkeland og Ovesen bygde jekter i Eggebogen, mens Steen reparerte alle slags fartøy i Steinvika.

På 1870-tallet ble det full fart i trelastindustrien i Egge, og det ble i tur og orden etablert dampsag på Nordsileiret, Eggebogen, Steinvika og i Paradisbukta. Alle fire sagbrukene var forholdsvis store og moderne bruk som ble drevet av solide firma og tilsynelatende solide forretningsmenn. Lars Selvig kom fra Drammen og etablerte «Selvig brug» i Paradisbukta, Anders Grindaker kom også fra Drammen,kjøpte Egge gård og etablerte «Nordsjø brug» i Eggebogen. Olaf Wærner gikk i bresjen for «Stenvigen dampsag» i Steinvika. De tre første var i full gang ved forrige århundreskifte og i 1909 kom Eleseus Ramberg i gang med Stenkjær dampsag og Høvleri på Nordsileiret.

Fire moderne og industrielle sagbruk krevde betydelig arbeidskraft. I 1886 hadde Steinkjer kommune kjøpt Egge gårds store eiendom på tvangssalg – først og fremst med tanke på byutvikling og tomtesalg til eneboliger. Arbeisplasser og god tilgang til billige boligtomter ble en fin kombinasjon og arbeidsfolk ble det nok av.

Dampsag og høvleri var tidvis god butikk, men det var sesongbetont for arbeiderne. Foruten disponentene og høvlerimesterne var det kun et fåtall som fikk fast jobb, selv om hvert av sagbrukene på det meste kunne ha mellom 30 og 50 mann i arbeid.

Timelønna som sagbruksarbeider var ikke all verden og arbeiderne måtte ofte «vandre» mellom brukene, alt etter som hvor det var mest arbeid. Det var lederne av brukene som bestemte lønna. Før skursesongen ble det hengt opp en plakat med hva sagbruket betalte for jobben som måtte gjøres ved de forskjellige postene ved bruket. Lønna ble avgjort på akkordpris som ledelsen hvert år måtte nedjustere fordi de mente arbeiderne hadde tjent for mye året før. «Var det nogen som forsnakket sig til å ytre sitt mishag så var det sparken.»

I 1911 ble Norsk sag- og høvleriarbeiderforbund stiftet, og allerede på høsten året etter ble Egge Sagarbeiderforening startet. Formålet med etableringen av fagforeningen var tanken om at samordning hadde makt til å bedre arbeidernes lønn og kår. 29. desember i 1912 er på mange måter et skjæringspunkt for sagarbeiderne i Egge. Da setter den nyopprettede fagforeningen ned et utvalg som skulle utarbeide et forslag til lønnstariff. I april 1913 var tariff-forslaget ferdig og forbundets tillatelse til å fremsette det var innhentet. «Det var bare å opdage/vente på det gunstige øyeblikk for å legge det frem for arbeidsgiver».

Arbeidsgiverne skjønte at noe var i gjære, og forsøkte å kuppe komiteen ved å fremlegge personlige arbeidsavtaler for enkelte av arbeiderne. Avtalene ble ikke underskrevet og ledelsen svarte med å gi alle som nektet sparken. Kameratene – altså fagforeningen – tok umiddelbart ansvar og ga seg ikke før de avskjedigede arbeiderne var tilbake på sine poster igjen. Et lite slag var vunnet, men krigen om arbeidernes rettigheter var bare så vidt kommet i gang.

Da lønnskravet for ble lagt fram like før sesongen i 1913, ble det innledet forhandlinger mellom Egge sagarbeiderforbund og sagbrukenes ledelse. Partene kom ikke til enighet og arbeiderne la ned arbeidet som en reaksjon. Etter tre ukers streik fikk arbeiderne anerkjent organisasjonsretten, og partene ble enig om en overenskomst hvor timebetalingen 0,32 kroner pluss 5 øre. Arbeidstiden som til da hadde vært 60 timer i uken ble satt ned til 57 og en halv timer i uken. Det var også enighet i at den første overenskomsten skulle var i tre år mens partene stabiliserte seg

Likevel var det i disse tre årene at to nye skjæringspunkt kom tydelig fram. I mars 1914 besluttet medlemmene i sagarbeiderforeningen å kollektivt melde seg inn i Egge Arbeiderparti.

Sagbruksepoken i Steinkjer var på veg mot toppen da 1. verdenskrig gikk mot slutten i 1918. I fire år etter krigen pekte alle kurver rett opp – før bremsen for alvor kom i 1923 og neste påfølgende år med fagforeningskonflikter, lockdown og til slutt det store bankkrakket i 1928. Nordsjø bruk ble kontrollert avviklet i 1918. Stenvigen dampsag ble lagt ned i 1926 og Selvikbruket i Paradisbukta brant ned til grunnen i 1930. I 1931 var det bare ett av «de fire store» sagbrukene igjen: Steinkjer Dampsag og Høvleri.

Mellomkrigsårene etter 1922 var sterkt preget av dårlig økonomi og usikre arbeidsplasser. Så lenge sagbrukene bare så vidt klarte å holde hjulene i gang ble mindre arbeid og dårligere betaling igjen. I Eggebogen og Steinvika ble det mye lediggang og vanskeligere kår. Tallrike barn skulle fortsatt ha mat, huslån og husleie skulle forsvares. Mens noen var heldige og fikk jobb i fabrikkene på Byafossen og i anleggsbransjen i byen, måtte mange gå hjemme og vente på sysselsettingstiltak og trygd fra fattigkassen. Lediggang var roten til mye vondt og vegen lå dessverre vidåpen til slaraffenliv, kortspill, øl og brennevin.

På den andre siden var alderstrygd allerede så tidlig som i 1910 – og kommunen hadde i mellomkrigstiden en alminnelig trygd som lå godt over landsgjennomsnittet. Egge herredsstyre (kommune) var flink til å finne sysselsettingstiltak for det stadig økende antall arbeidsledige i kommunen i mellomkrigsårene. Blant mye annet ble tusenvis av meter med grøft gravd til vann og kloakk, stein til utfylling av sidesporet til Eggebogen ble sprengt og lagt på plass og nye veger ble anlagt.

Som en direkte følge av at fagforeningsmedlemmene kollektivt hadde meldt seg inn i Arbeiderpartiet sto arbeiderbevegelsen sterkt i hele Egge kommune. I 1925 fikk Arbeiderpartiet rent flertall med 8 av 12 representanter i herredstyret. Dette enorme «overtaket» fortsatte etter 2. verdenskrig og videre utover 1950-tallet. I 1947 var det 1465 stemmeberettigede i Egge kommune. 929 personer (64 prosent) valgte å benytte seg av stemmeretten. Arbeiderpartiet fikk 485 stemmer, Bondepartiet 99 stemmer, Venstre 201 stemmer og Kommunistpartiet 133 stemmer. Arbeiderpartiet fikk dermed 7 mandat, Venstre 2, Bondepartiet 1 og Kommunistpartiet 2.

Det var heller ingen tvil om at Arbeiderpartiet skulle ha ordførerklubba i Egge kommune. Ordfører etter valget i 1947 varKarl Dahl – en av «gutta på gølvet», med bakgrunn fra sagbruk og sliperi. Han var ordfører i Egge i tilsammen 22 år – medregnet da han ble valgt som første ordfører i nye, store Steinkjer kommune i 1964.

Historien om sagbruk- og industrisarbeiderne, arbeiderbevegelsen og arbeidsledigheten kan ikke alene forklare begrepet «rårainna», men den kan si noe om oppbygginga av et forholdsvis nytt samfunn – et lite naboskap etter hvert bestående av nevnte sagbruksarbeidere, sjauere på kaia, snekkere, murere, rørleggere og sjømenn. Folk i Eggebogen og Steinvika var arbeidere – og fremsto ofte som«rett frem» og kanskje litt «rå» i kantene. Skremmende for byfolk som beskrev forholdet til Eggebogen som distansert, ukjent og en plass det var unaturlig å orientere seg mot. Dette kom fram i all tydelighet da folk fra Eggebogen og Steinvika ikke fikk feire 17. mai sammen med «borgerskapet» i Steinkjer på 1930-tallet.

I Eggebogen var forresten 1. mai nesten like viktig som 17. mai. I forhold til innbyggertallet var 1. maitoget i Eggebogen et an Norges lengste tog. Personlighetene var mange, husene små og enkle – gjerne med lite uthus for gris og høner. Noen hadde også en kjøkkenhage med potet og nepe. Husdyrholdet var dermed altfor lite til å være småbruk, men stor nok til å gi litt ekstra mat når nøden var størst. For nød var det i blant.

Mange i Steinkjer hadde en bekymringsfull respekt for Eggebogen og Steinvika, og syklet heller om Våttabakken og Egge gård når de skulle til Paradisbukta for å bade.

«Rainna langs sjø´n» var å regne som Steinkjers slum, sa folk i byen – og skremte hverandre til å tro på de utroligste historier om skremmende folk fra rårainna. De aller fleste hadde nok egentlig bare sett en foillkaill fra Eggebogen. Det går heller ikke å skjule at Eggebogen og Steinvika, i likhet med de aller fleste arbeiderbyeler, hadde sine utfordringer; Mannsdominert arbeidsledighet og dårlige lønninger var utbredt. Kvinnene – med eller uten ektefeller – kunne bli beskyldt for å drive med private sysler for «lunke på» et skralt budsjett. Avisannonsene fra 1930-tallet og et par-tre tiår forteller nok mye om situasjonen; i et tilfelle måtte en ni måneder gammel blandingshund auksjoneres bort fordi eieren ikke kunne betjene et lite lån, og det ble avertert flittig etter lappesaker, dekk og slanger til sykler. Men folk sto sammen og støttet de som hadde det tøft og tok vare på de som trengte det mest. Et eksempel er da en ung hustru mistet ektemannen på sjøen og ble sittende alene med fem små barn uten forsørger i romjula i 1937. Naboene startet en pengeinnsamling og sørget for at den sørgende familien fikk mat på bordet.

Alt kunne selges eller byttes hvis matmangelen ble for stor. Antallet tvangsauksjoner som lensmann Godwin måtte holde over eiendeler og eiendommer i Eggebogen og Steinvika er mellom 1920 og 1950 er betydelig. Bak hver eneste tvangsauksjon lå det historier om familier som ikke hadde fått endene til å møtes. En kamp for hverdagen ble en form for råskap som kontorister fra Steinkjer ikke forsto. Men Eggebogen hadde fortsatt en urokkelig tro på at Arbeiderpartiet kunne ordne opp i elendigheten.

I 1959 var det 1881 i Egge som hadde rett til å stemme ved kommune- og ordførervalget. 69,5 prosent valgte å bruke stemmeretten og stemte fram Arbeiderpartiet til å få 9 av i alt 13 representanter i kommunens styre. De fire siste representantene ble delt likt mellom Bondepartiet og venstre. Når valgresultatet ble talt opp hadde 978 stemt på Arbeiderpartiet, 71 på Høyre, 196 på Bondepartiet og 224 på Venstre. Ordføreren var og ble Karl Dahl. Han gjorde sitt ytterste for at folket i Egge skulle få det så godt som mulig og tok stadig kampen med bedriftseierne om arbeidernes rettigheter – i tillegg til at han i alle 22 årene som ordfører i Egge jobbet på sliperiet på Byafossen.

Arbeiderpartiets hovedoppgave var å få stanset den stadig økende arbeidsledigheten. Karl Dahl var tidlig på banen og fikk opprettet sysselsettingstiltak og kurs som var forbeholdt de som var underbeskjeftiget eller arbeidsledig. Som eksempel da Egge kommunstyre i 1961 vedtok en sysselsettingsplan for vinteren 1962 som skulle gi de arbeidsledige vel hundre tusen kroner til fordeling. På planen sto graving av hovedvannledning på Kvamsenget, utbedring av Arnungvegen i Eggebogen, forstøtningsarbeider mot vegen i Våttabakken i tillegg til utbedring av samme veg. Kloakkanlegget Kvamsenget skulle bygges, hovedvannledningen på Byafossen måtte forlenges og et veganlegg i Øvre Heggesåsen måtte påbegynnes. Alt skulle gjennomføres av arbeidsledige – som dermed var sikret lønn fra kommunen.

Men kommunal sysselsetting var langt fra nok til å dekke opp for arbeidsledigheten som oppsto – spesielt på vinters tid. Ledigheten var mannsdominerte arbeidsledigheten og skapte møteplasser hvor alkohol var lett tilgjengelig. «Pokernaust» var et kjent begrep. I utgangspunktet både trivelig og sosialt, men også en friplass for alkohol – en utfordring som vokste med arbeidsledigheten. Det er ikke mulig å prøve å forklare råianna uten å ta med alkoholisme og påfølgende elendighet. Brutalt? Ja, men like fullt en historisk linje som det er mulig å trekke langt inn mot vår tid.

Ordføreren Dahl ble «Karl den store» og fikk æren av å bli den første ordføreren i Stor-Steinkjer da småkommunene rundt byen ble slått sammen til én. Tidene forandret seg, og det ble viktig med en sterk sentralstyring i stedet for mindre enheter. Arbeiderparti-kjempen Karl Dahl ble i 1967 løst fra ordførervervet i Steinkjer til fordel for bonden Knut Aas. Med valget i -67 var det med andre ord stopp for Arbeiderpartiets «enevelde» i Egge – og for så vidt også i Steinkjer.

Ved kommunevalget i 1971 brukte 9295 stemmeretten i Steinkjer. 4350 stemte Arbeiderpartiet, mens 2606 fant vegen til Senterpartiets lister. 16 år senere var det 15657 stemmeberettigede i Steinkjer. 10659 stemte og 4294 stemte Arbeiderpartiet.

Ved kommunevalget i 1991 stemte 3378 av Steinkjers 16089 stemmeberettigede på Arbeiderpartiet, mens 3424 stemte på Senterpartiet. Bøndene hadde for første gang fått flere stemmer en Arbeiderpartiet. 1991 ble et viktig tidsskille for kampen om makta i Steinkjer kommune. Nå var det to parti som reelt kunne slåss om ordførervervet. Senterpartiet hadde likevel en tendens til å bli sittende igjen med ordførerklubba etter at Karl Dahl fratrådte i 196. Arbeiderpartiet fikk to unntak; Erling Aune (1990-1991) og Per Sverre Rannem (2000-2007).

Karl Dahl var som nevnt sliperiansatt. De neste fire påfølgende ordførere fra Senterpartiet sto oppført som «bonde». Bjørn Arild Gram ble ikke listeført med yrkestittel, men nåværende ordfører Anne Berit Lein var seniorrådgiver av prosesjon. Arbeiderpartiets Erling Aune var listet uten yrkestittel, mens Per Sverre Rannem var «bankansatt»

I 2023 er det 100 år siden fullmektig Trygve Taraldsen fra Arbeiderdemokratene (Radikale Folkeparti) ble valgt til ordfører i Egge. Arbeiderdemokratene var et ikke-sosialistisk arbeider- og småbrukerparti som mistet mye av velgerne og makta utover 1920-tallet, så også i Egge.

Med unntak av Nasjonal Samlings ordfører Tormod Saur (1941-1945) hadde Det Norske Arbeiderparti i Egge ordføreren sammenhengende fra 1926 til 1964. 2023 er også året hvor Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Steinkjer kommer fra rårainna.

Tidligere banksjef Gunnar Thorsen ble født i 1953 vokste opp i Høvdingvegen i Eggebogen og er sønn av Svein og Irene Thorsen. Pappa Svein var bestyrer for Samvirkelaget i Eggelia.

Det er tvilsomt om Gunnar Thorsen kan løfte Arbeiderpartiets røde fane like høyt som den var da Karl Dahl regjerte i Egge og Steinkjer, men verdiene som lå til grunn for Arbeiderpartiets storhetstid i Egge og Steinkjer kjenner trolig Thorsen godt til.

Og rårainna kan aldri bli Steinkjers vestkant.

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24?

Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.