Jeg var og besøkte Vebjørns Sands imponerende installasjon «Roseslottet» for ikke lenge siden. Jeg hadde en personlig grunn for besøket, ettersom min tidligere sjef og gode venn Kjell Grandhagen var sentral i prosjektet helt inntil sin død.

Det ble et veldig sterkt møte, ikke bare fordi jeg ble gjort kjent med mange nye skjebner fra 2. verdenskrig, men også fordi man ikke kunne unngå å reflektere over hvor skremmende dagsaktuell tematikken er. Det som burde være en evig lærepenge for menneskeslekten, som burde stå som et monument over feilslåtte, inhumane ideologier, er dessverre fortsatt en veileder for mange mennesker i vårt samfunn.

Roseslottet består av 153 malerier, presentert i en friluftsutstilling ved Frognerseteren i Oslo. Det første som møter deg ved inngangen er portretter av tidsvitner fra andre verdenskrig, mennesker som sto opp mot brutaliteten, og mennesker som ble ofre for den. Hver og en har sin historie beskrevet på en plakat ved siden av portrettet.

For den som tar seg tid til å lese alle er det ikke mulig ikke å bli berørt. Det ble ikke lettere ved at det regnet den dagen vi var der. Fordi maleriene henger i friluft, får dråpene fra regnet renne fritt over bildene, som en flod av tårer over alle vi mistet, og over alt vi mistet. Friheten, menneskeverdet, demokratiet og ytringsfriheten. Kjell Grandhagen, av mange regnet som en av de aller fremste militære lederne i nyere tid, hadde følgende motivasjon for å arbeide med Roseslottet:

«Jeg mener det er grunn til uro. Vi ser en utvikling mot mer autoritære styresett i mange land der ute. Vi ser at trosfrihet, ytringsfrihet og pressefrihet er under press. Vi ser økt fremmedfrykt, antisemittisme og rasisme vinne fram. Og vi ser at sannheten – selve bærebjelken i demokratiet – trues av systematisk løgn og falske nyheter. Den internasjonale rettsorden forvitrer under presset fra nasjonalisme og proteksjonisme».

Utstillingen forteller den store historien gjennom portretter av enkeltpersoner. Vi får bli kjent med samiske grenseloser, med modige kvinner i utmarka som hjalp krigsfanger, med hjemmefronthelter og sabotører, med soldatene på Gratangsfjellet og slaget ved Narvik. Det er mange gode historier om folk som i krise tar fram det aller beste mennesket har å by på.

Likevel er det bestialiteten, den systematiske ondskapen og det uforståelige sviket mellom naboer og venner i bygd og by, som river og sliter i meg etter å ha gått gjennom utstillingen. Hvordan kunne det være mulig at noen kunne angi de 150 nødstilte menneskene som gjemte seg i hula på Sørøya? Hvordan kunne så mange nordmenn gå over til den andre siden og sende sine medmennesker til tortur og død?

Vi får også møte den lille jødiske jenta Ellinor, fem år. Vi ser henne gå ned landgangen fra Donau med bamsen og kofferten, mens hun tillitsfullt holder i hånda til bestemor. Begge myrdes dagen etter. Deres død ble antakelig bevitnet av tyske soldater, som pleide å se inn i gasskammeret gjennom små kikkhull, på det de omtalte som «spandau-balletten», smertedansen.

Jeg besøkte utstillingen kort tid etter tiårsmarkeringen av 22. juli. Det ble en viktig referanse, fordi den uforståelige, ufattelige handlingen utført av terroristen denne dagen – som mange foretrekker å kalle «gal manns verk» – fikk en ramme hvor tankene og ideene passet inn. Det ble igjen veldig tydelig for meg hvor kort veien kan være til at hele samfunnssystem går ondskapens ærend.

Filosofen Hannah Arendt lanserte uttrykket «ondskapens banalitet» etter at hun hadde fulgt rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961. Hun mente at ondskap skyldes en sviktende evne til å tenke selv, og at den kan tre fram hos de fleste av oss «om forholdene ligger til rette». Spørsmålet er, hvilke forhold er det som tilrettelegger for fremveksten av ondskap?

For meg er det, i tillegg til de momenter som Grandhagen pekte på, når man lykkes med å frata enkeltmennesket verdi, den såkalte dehumaniseringen. Nazistene hadde en forestilling om undermennesker og overmennesker, og forbød å bruke ordet «kropp» om de døde som skulle flyttes på, de var «figurer». Undermennesker uten verdi.

Den gangen var jødene en trussel mot Europas fremtid, som måtte stoppes med alle midler. Terroristen i 2011 hadde samme forestilling, med muslimene i rollen som jøder, ellers alt likt. Alle midler. Og han er ikke alene, langt ifra. Vit at når gruppetenkning får innpass, når det blir greit å snakke om vi og dem, når noen blir bedre enn andre, når fjellet av forskjeller blir uoverstigelige, så er vi svært nær å frata enkeltmennesket verdi.

Og som vi vet, det som ikke har verdi kan fjernes uten kostnad.

Kåseriet er tidligere publisert i iTromsø