Nesten samtidig som de tusen julelys tennes rundt om i dette land vedtas de lokale sykehusbudsjett. En møysommelig sak denne budsjettprosessen, som faktisk foregår hele året, men som får et slags crescendo etter at statsbudsjettet vedtas på senhøsten. Eller la oss kalle en spade for en spade. Ordet budsjett kan byttes ut med sparetiltak. Sparetiltaksprosessen. Jobbe smartere, være innovative, finne nye løsninger på det vi gjør fordi
1. Det er for lite penger
2. Det er for lite folk
Punkt to kunne vi nok ha gjort noe med, om vi hadde hatt mer av punkt én. Sitronen er inntørka; det er ikke mer å hente på å løpe fortere. Én av fem sykepleier er ute av yrket etter ti år. For dårlig lønn. For tøff arbeidsbelastning. Vi mangler tusenvis av sykepleiere i hele Norge. Og vi mangler helsefagarbeidere, leger, psykologer, bioingeniører og jordmødre. Alle yrkesgrupper som møter meg, deg eller noen vi er glade i når det oppstår sykehusbehov.
Sykehusøkonomi kan være litt vanskelig å forstå (og forklare). La meg prøve; sykehusene «tjener» penger ved å få tildelt noe som et fast beløp, og noe ut ifra hvilke diagnoser pasientene som behandles har. Disse pengene utgjør det man skal drifte for. Det vil si lønn til ansatte, medisiner til pasienter og utstyr er noe av det som skal dekkes. Og siden vi har foretaksmodellen, så følges regnskapsloven, og da må man ha drift og investeringer i samme regnskap. Er det behov for å gjøre noe som koster, bygg eller utstyr, da må vi ha spart opp egenkapital før man kan be om lån. Denne sparingen må gjøres på de pengene man «tjener», og det er her begrepet «å gå i pluss» oppstår. Pasientbehandling drives ikke etter butikkprinsipp, men sykehuset skal drives etter butikkprinsipp for å spare penger til å oppdaterte bygg og utstyr. Forstå det den som kan. Motsetninger blir det når det som tildeles sykehusene fra høyeste hold blir altfor lite til både å drifte og å spare. Selv om helseministeren forfekter at det bevilges mer penger enn før, så snakkes det ikke om konsekvensene ved å for eksempel ikke kompensere for prisøkning. Det antatte vinninga kom ikke engang i spinn før den var borte.
Derfor må vi som jobber i sykehusene bruke hele året på å finne ut hvordan vi kan gjøre like mye, eller mer, for våre pasienter, for enda mindre penger neste år. Ingen vil nemlig fortelle oss hva vi skal gjøre mindre av. Eller slutte å gjøre. Nei, sånt vil ikke politikere røre med pinne en gang. «Det må fagfolka med fagkunnskapen bestemme». Men når fagfolka sier at vi trenger penger for å drive verdens beste helsevesen … Nei, da var det ikke fagfolka som skulle sette dagsorden likevel.
Det er mange viktige ting i det norske velferdssamfunn som både har behov, og fortjener å bli tildelt mer penger enn de får, men la meg bruke ordene til FNs bærekraftsmål 3; God helse er en grunnleggende forutsetning for mennesket til å nå sitt fulle potensial og for å bidra til utvikling i samfunnet.
Sykehusene er en svært viktig del av den norske befolknings «gode helse». Å investere nok penger i sykehusene er å investere penger i utvikling av samfunnet. Sykehusøkonomi angår ikke bare de som jobber der. Den angår alle med en kropp.
Det er derfor på høy tid at vi, jeg og du, bruker de tusen julelys til å fyre opp de tusen fakler. Og går i tog. For vår egen helse, og for den gode helsen til en vi er glad i.
Alle kjenner noen som har behov for et sykehus i 2023.
Dette innlegget ble først publisert hos Midtnorskdebatt.
__________
Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.