Kampanjen mot en fornuftig og rettferdig beskatning viser en bortskjemt laksenæring som trenger hjelp til å skjønne samfunnskontrakten sin.

Lakseindustrien bruker kysten som våpen mot regjeringen. Nå bør kysten selv, kystfolk, laksearbeidere og ordførere, bruke muligheten til å sikre at laksenæringen gir kysten mer tilbake, og slutter å være kystens største miljøtrussel.

Det er ikke et forslag til økt lakseskatt som truer arbeidsplasser og kystkommuner. Trusselen er næringen selv, så lenge den tror at den fortjener permanent unntak fra skatt og miljøkrav som andre norske næringer lever med som en selvfølge. En næring som ikke skjønner samfunnskontrakten sin er ikke bærekraftig. Den trenger hjelp til realitetsorientering, og bør få det av sine egne.

Kjempeprofitten som er blitt en slags normal i oppdrettsnæringen skyldes at næringen er veldig dyktig. Men den skyldes også at oppdrettsnæringen lenge har fått låne fellesskapets natur uten å betale stort for det. Hadde norske fjorder vært privat eiendom ville private fjordeiere krevd en større del av næringens profitt enn det fellesskapet har krevd til nå, og de ville ikke funnet seg i at leietakeren ødela leieobjektet.

Regjeringens forslag om grunnrenteskatt har fått svære oppdrettsselskap til å sende permitteringsvarsler til over 1300 ansatte. Begrunnelsen er at den varslede skatten vil få nærmest katastrofale konsekvenser for næringa. Ingen er overrasket over at en næring misliker mer skatt. Men dette er altså en næring der bare de fire største selskapene hittil i år har betalt ut 7,2 milliarder kroner i utbytte til aksjonærene. Man må nok være lakselobbyist for å forstå hvorfor en slik næring vil gå dukken av en overskuddsbasert skatt begrenset til de største selskapene.

Da Havbruksskatteutvalget foreslo denne skatten i 2019 greide oppdrettsnæringen å skyte ned forslaget før det engang hadde landet. Denne gangen hevder næringen at det samme forslaget kommer som et sjokk. Leder av utvalget, professor Karen Helene Ulltveit-Moe, synes det hele kan oppleves som et trusselspill. Økonomiprofessor Katrine Nyborg påviser at en slik skatt ikke er noen trussel mot befolkningen langs kysten, men tvert om gir en mer rettferdig fordeling av gevinstene fra fellesskapets naturressurser.

Ulltveit-Moe og Nyborg minner om at permitteringer strengt tatt bør ha en mer saklig begrunnelse enn næringens frykt for politisk risiko som permitteringsbegrunnelse.

Dette burde likevel ikke overraske. Politiske flertall av alle farger har rutinemessig gitt oppdrettsnæringen, både konsesjonene, veksten, profitten og de puslete miljøkravene den har krevd. Strammere økonomiske tider har omsider tvunget en ellers svært oppdrettsvennlig regjeringen til å rette ryggen overfor næringen. Foreløpig får regjeringen lite hjelp av Frp, Høyre, KrF og ikke minst Venstre, som er mest opptatt av å vise at de lytter til oppdrettsbaronenes angstskrik.

Det er noe galt med en næring som er fornøyd med å ødelegge den arten næringa selv er basert på. En del av oppdrettsnæringas økonomiske suksess er også basert på å få vekslende regjeringers velsignelse for å la nekte å betale sine egne miljøkostnader.

Regjeringen må stå fast ved grunnrenteskatten, men bør utvikle den. I MDGs alternative statsbudsjett foreslår vi en innretting som både gir oppdrettere og kommuner incentiver til bruk av utslippsfri teknologi. Dette kan gjøres ved at konvensjonelle anlegg betaler en høy grunnrenteskatt direkte til staten, mens utslippsfrie anlegg med høy dyrevelferd betaler en lavere avgift som går til kommunene.

Mens byer og innbyggere påbys å bygge store, dyre renseanlegg, får lakseindustrien slippe mye mer møkk rett i havet. I 2021 døde det 54 millioner laks i sjøfasen. I tillegg døde det over 30 millioner laks i settefiskfasen (altså på land), pluss over 30 millioner rensefisk. Velferden for veldig mange millioner laks i merdene har lenge vært og fortsetter å være altfor dårlig, slår Veterinærinstituttet fast.

Kysten har krav på at Norges nest største industri slutter å være kystens største miljøtrussel. Kysten fortjener en oppdrettsnæring som først og fremst landet og kysten tjener på, deretter aksjonærene. Kysten fortjener også en oppdrettsnæring som holder miljøet den bruker i god stand, og som ikke plager fisken den lever av.

Oppdrettsnæringen skal ikke kverkes. Men den må begynne å oppføre seg som andre næringer, og leve med samme krav som andre næringer.

Dette innlegget er hentet fra Midtnorskdebatt

___________________________

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.