I 1940 var situasjonen slik på gårdene, småbrukene og i fiskeværene rundt om i det ganske land slik, at selv om krigen var ett faktum klarte man å fortsette å produsere eller høste mat og fôr til folk og husdyr. Selv uten strøm og solar, som drivstoff gjerne ble kalt. Norge var altså i stand til å opprettholde en viss tilgang på mat, selv om landet var i krig.

Og kanskje det viktigste poenget: Den gangen hadde folket kunnskapene som skulle til, for å ta vare på maten, uten kjøleskap eller frysere, de hadde kunnskapen om hvordan en fikk lite til å vare lenge. Man tok av fra årets avling for å så, plante og danne grunnlaget for neste år, selv om nøden og sulten var en realitet. Husdyrene var og er en sikker kilde til mat, ull og skinn. De er også en kilde til gjødsel for å kunne høste poteter, grønnsaker og gras. I dag lever de fleste ett liv, der mat skal være en selvfølge, og den skal være billig.

I mange tiår, helt tilbake til 1950 årene, har politikken vært slik at vi skal effektivisere produksjonen maksimalt, utviklingen har vært formidabel. I jordbruket var det i 1950, 350.000 sysselsatte. Og i 2005 var vi nede i 60.000 mennesker. Og bruksnedleggelsene siden da har fortsatt i ett forrykende tempo. Teknologien, både i fjøs og på jordene har gjort kvantesprang og fra at en gjennomsnittlig melkeproduksjon i 1959 hadde fire kyr er gjennomsnittlig antall mjølkekyr for året 2020 29,9 kyr.

Bøndene har dermed svart på politikken som er ført over mange tiår, med mange regjeringer, og de har effektivisert gårdsbrukene og avlet for en høyere avdrått og avling både på besetning og jord. Dette er oppnådd med en høy gjeldsgrad, lav avkastning og i stor grad på bekostning av fritid og andre goder både for voksne og barna.

I dag står jordbruket i ett veiskille, ikke bare i Norge men i hele verden. Russland står på grensen og ønsker å legge Ukraina under sitt herredømme, og hvorfor?

Klippet fra ett innlegg i nettavisen av Stian Halsen, Landbruksrådgiving for det norsk-ukrainske handelskammer:

«Den fruktbare svartjorda, klimaet og den store produksjonen av korn, har gjort Ukraina kjent som «Europas kornkammer». Ikke uten grunn. Landets dyrkbare areal er på størrelse med Tysklands, Frankrikes og Storbritannias til sammen eller førti ganger Norges jordbruksareal om du vil. I tillegg huser landet en tredel av verdens mest fruktbare «svartjord»».

De aller fleste kriger har handlet om tilgang på ressurser, jeg er sikker på at den neste handler om tilgang til mat. Hvorfor? Kina hamstrer korn, mais og soya, ja de har faktisk 50 prosent av all hveten, de har kontroll på 70 prosent av all mais og 70 prosent av all soya i verden. Samtidig stenger de all eksport av fosfor som man er avhengig av i kunstgjødsel. Og hva har vi gjort i Norge? Vi har sikret oss handelsavtaler. WTO-avtalene skal sikre oss tilgang på mat i fredstid, for en verdenskrig til, det vil vell aldri berøre oss ...

Beklager folkens! Men uten en aktiv politikk på selvforsyning av mat er vi dessverre tapt, forsvarssjefer har gjentatt dette til det kjedsommelige uten å bli lyttet til. Vi har ikke beredskapslager i Norge av betydning til noen som helst slags «utenom normal situasjon» uten tilgang på strøm og diesel klarer vi ikke engang å berge ut uka.

Jeg vil anbefale alle å kjempe for å bygge korn lager for minst 16 måneder. Vi vi bør opp på selvforsyningsgraden på alle felt ang mat og medisiner.

De som velger å tro at alt går nok bra om bønder bare slutter å klage, ja til dem vil jeg si: mot dumskapen må selv den kloke gi tapt. Vær så god sitt ned, bordet er dekket med god og trygg mat, inntil videre!

______________________________

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.