Siden jeg kom til Norge i september 2015 har appen «Whatsapp» vært daglig i bruk, her har jeg kunne hatt kontakt med familie og venner i Syria og rundt om i verden. Jeg har en stor og pratsom familie, og i familiegruppa går samtalen stort sett hele døgnet. Det er ikke alltid så enkelt å følge med på alt som skjer. Men det er en fin måte å ha kontakt, det gjør at jeg føler at familien ikke er så langt unna som de faktisk er. Her får jeg fulgt tråder om mat og husholdning, om hva de holder på med, hvem har gjort hva. Ja, de hverdagslige ting.
Men denne mandagen er meldingene av en annen karakter. Det har skjedd noe. Jeg våkner til over 50 varslinger i familiegruppa, og jeg forstår at det noe alvorlig har hendt. Det er bilder og videoer, og jeg kjenner at det knyter seg i magen, jeg holder pusten. Jeg blir redd. Det har gått et jordskjelv i den nordlige delen av Syria. Mange er døde, og redningsmannskapene graver frem nye livløse kropper for hver time som går.
Pulsen går opp og jeg kjenner på frykten, en frykt som jeg har kjent på og levd med i lang tid. Er alle jeg kjenner i god behold? Har jeg mistet noen av de jeg er glad i?
Å sitte her, i trygge Steinkjer, og samtidig vite at familien min, atter en gang, står midt i en umenneskelig situasjon er helt forferdelig. For jeg kan ikke gjøre noe. Jeg kjenner meg hjelpeløs. Dette er ikke nytt for meg. Selv om jordskjelv i Syria er svært sjeldent, har jeg vent meg til å leve med frykten. Og jeg har måttet lært meg å ta vare på meg selv når det blir tøft. Jeg trenger ikke se alle nyheter eller lese alt som står på nett, jeg trenger å beskytte meg selv litt. Men jeg er her, og jeg skal være der for familien min.
Dette innlegget ble først publisert hos Midtnorskdebatt.
___________________
Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.