Følelsen av å komme inn på festivalområdet (for det må være ute, ellers blir det bare en konsert) mens festivaldassene ennå er rene og lukter kjemikalier lang vei, og det ennå er dopapir nok i dem.

Å komme inn på festivalområdet og det lukter festival. Det lukter sommer, øl, drama bak den ene ølboden og garantert handgemeng når ølsalget slutter.

Det lukter hotellrom-såpe og vorspiel som har starta for lenge siden. Det lukter vrengte gitarriff og svett sammenstimling foran scenen når deLillos, Alice Cooper, eller Hvem som Helst, ventes på.

Og det er forventninger om å møte ungdomsvennene du kun møter på akkurat denne festivalen, og dere vil stå på akkurat samme plass hver gang. Det lukter bakke, gress, trær og natur, sammen med røyk fra de som tar en festivalsigg, og det lukter pølser, vafler, ordensvern og politi og røver.

Men så braker det løs fra scenen. Første artist introduseres av en passe svett og oppgira konferansier, og det hele er i gang.

Folkemassen beveger seg som en eng av hoppende blomster. Ølbeger heves for å hilse de første tonene som brøler ut, og vi brøler festivalbrølet tilbake. Enstemmig.

For vi – festivalfolket – har mobilene trygt i lomma, og den hånda som ikke holder øllen, er knyttet, og heves i taktfaste slag med musikken. Vi er en klan – en klan av totalt ulike mennesker, med totalt ulike interesser, alder, politiske ståsted og yrker.

Her står han som alltid kler seg i rutete bukser og svart flosshatt når det er festival. Her hopper hun som alltid kommer naturlig fregnete og med egenhekla vest. Her svaier, vræler og hopper vi, hele klanen.

Helt til det blir pause, og vi løper om kapp til festivaldassene, for å rekke å komme først i ølkøen etterpå, for å få plass nær scenen igjen. Men det er her det merkelige skjer, for mens vi alt har begynt å bli hese av rop og festivalvræl, har de som bruker neste musikere som backingband tatt plass foran scena. Hva i helheimen?

Hvordan i alle dager er det å være deLillos, DDE eller Sivert Høyem, og oppleve å bli et backingband til publikum? For publikum står nå med ryggen til scenen og tror de er på tidenes karaokefest – som de sjøl synger til og livesender på Facebook?

Femti unge damer – sminket og kledt for å stå og filme seg sjøl, mens de synger låtene som spilles på scenen bak dem. Hvordan har musikerne det der bak? De ser ryggen på publikum, som om de er tidenes mest forhatte, og de ser seg sjøl i skjermene på alle mobiltelefonene.

De ser unge menn, som har tatt akkurat passe trange penskjorter på seg, slik at de strammer over bicepsen, og de filmer seg sjøl, mens Lars Lillo Stenberg står bak dem og synger at «Hjernen er alene». Jeg må gi Lars Lillo rett i det. Og jeg forstår også hvor DDE hentet inspirasjonen til «Rompa mi», fra – som er den de har sett mest av på festivalene.

Vi bruker tid på å være hoderystende og forbanna, og når neste gruppe kommer på, tar vi plassene våre igjen, med hevede, skumplende plastglass, som ødelegger et hvert forsøk på selfie-filming med «duckface» og BFF-klemmer.

Noen måtte ta affære, og det ble oss. «Duckfacerne» forsvinner ut til kantene sammen med bicepsene, sikkert til stor gjensidig glede, slik vår egen glede igjen farer som sprelske endorfinstråler igjennom kroppen, når vi igjen hopper og roper, og Alice Cooper synger at vi er «Poison», og vi vet at det er ennå to dager igjen av festivalen. To dager til.

For to år siden.

Det skal holde hardt å oppføre seg som et dannet menneske den dagen det åpner for musikkfestivaler i Sommer-Norge igjen. Jeg har lagt av penger til festivalpass. I to år. Jeg er klar.