«Med hilsen fra grilldressfolket»

Siri Fjellvang Tobiassen tar oss med til grillingens to, diametralt forskjellige, verdener.

Foto: Jens Petter Søraa / Stein Bjøru

Grillingstiden er over oss, ifølge reklamen – som starta alt i slutten av februar. Med trinne, lykkelige, hvite folk midt i livet – som griller som om dette er det enste riktige å gjøre når man er lykkelig, trinn og midt i livet.

Og det ligger antydning om sommer i lufta, eller i alle fall på de mest optimistiske datostemplingene på meieriprodukter. For grillreklamene starter alltid mens det ennå ligger slaps på veiene nord for Sinsenkrysset.

Så da gjør vi det, da. Følger reklamen, leter opp nærmeste park og hamstrer engangsgriller, ferdigmarinerte spareribs, maiskolber, kyllingspyd, grisespyd, hjertesalat, BBQ-saus og forklær med de mest horrible fargetrykk frampå.

Gjerne med bilde av veldreide nakne overkropper som skal skjule våre middelalderske humper og valker, mens vi flipper feite hamburgere og synger «Seasons in the Sun», og passer på at ikke dryppende fett fra ribbestykkene finner veien ned i luftehullene på våre velbrukte crocs.

Skulle tatt seg ut å komme på legevakta med crocs som var smelta fast i tærne, med et hint av grillkrydder og løk. Vi nikker imøtekommende og luftskåler med nabogrillerne i parken, og selv ungdommene med boomblastere, softice og cider får et skjær av lykkeland, der vi spretter vår Sommerøl nummer fire og gumler lykkelig i oss ventepølse nummer to.

Vi deler rundhåndet av vårt overskudd, når vi slingrer hjem med lett solforbrenning, iført forkleet med den veldreide barrisen på, og i skeivtrådte crocs med fettflekker og lar søpla vår ligge igjen, som kviser på en fjortis' hake.

Dagen etter kan man i alle parker beskue hvor idyllisk og herlig grillingen har pågått. Da ligger det tusen engangsgriller, rester av ferdigmarinerte spareribs, maiskolber, pinner av kyllingspyd og grisespyd, tiloversblevne hjertesalater og tomme flasker BBQ-saus strødd nennsomt utover.

Selvsagt sammen med servietter, plastembalasjer og nok tomgods til å oppholde enhver pantemaskin i mange timer framover. Også fuglene skal nyte godt av vår lykkelige grilling. Måkene skal ha sitt, kråkene sitt og selvsagt de andre av byens løse fugler, som peller opp grillrester og pant.

For det er det vi gjør, vi som ikke er utstyrt med egen hage, kulegrill, eller enda bedre: treetasjes strømgrill. Vi griller i parken, og mener at så lenge vi holder et grillspyds avstand til andre grillere, så kan vi gjøre som vi vil. Og ikke vil. Og vi vil ikke rydde etter oss. Det er i alle fall sikkert.

Men så har vi de rike, kule hjemmegrillerne med hjemmekulegrill, eller den treetasjes strømgrillen som bare far kan operere, da den krever sin mann med rett til å traktere tennvæske, og denne mannen må ha en promille på minimum 1 når grillingen starter.

Han må ha stor, brun mage, manboobs og caps. Han må ha shorts, solbriller og stripete grillforkle med lommer: ei til flaskeølen, og ei til stekespaden. Dette er den erfarne, middelaldrende, hvite hjemmegrillemannen. Han vet hva han gjør.

Programmer på tv om hvordan grisene har det? Hysterisk MDG-propaganda, svarer denne kloke mannen, velvitende. Mannen har selvsagt ei kone, ellers ville han aldri ha stått ute og grillet, for hvem skulle organisert bord og stoler, servietter, fat og bestikk?

Hvem skulle laget den obligatoriske salaten? Hvem skulle trippet rundt på flettede, høyhælte sandaler og servert stadig nye kalde flaskepils? Nei, konemor er en viktig ingrediens i grillmannens grilling.

Han er kongen, som snur på lammekotelettene, indrefileten og entrecotene med stødig hand. Det er de som er hovedattraksjonen, slik han selv er, mens salaten, de morsomme sommerserviettene og konemor, er garnityret som fremhever både grillmannen og hans verk.

Det ploffes champagne til maten, og både konemor og besøkende barn og barnebarn roser kokken for hans kulinariske frambringelser, mens måkene holdes unna ved skremselsfugler på stang fra taket.

Slik ligger sommergrillens røykslør over det ganske land, sommeren igjennom, mens vi, "grilldressfolket", gleder oss til stortingsvalget til høsten. For da er det politikerne som skal på grillen. Uten nåde.