I et debattinnlegg postet i Adressa før helga misbruker representanter fra bondelagene i Inderøy. Hans Rotmos nydelige sangtekst – Vømmøldalen siste vår – som assosiasjon til det «forferdeligste» som kan skje – at Børgin blir vernet. Gjennom å vri på fakta, forsøker de å framstille det som om et vern av fjorden, vil ødelegge Børgin fordi jordbruket i området vil møte så mange antatt framtidige hindringer at folk vil legge ned brukene sine og landskapet vil gro igjen.

Rotmos sangtekst handler om et kraftselskap som vil demme ned den vakre Vømmøldalen, som ligg over fjella. Forfatterne snur dette på hodet og forsøker å få leserne til å tro at Børgins og Den Gyldne Omveis framtid vil bli ødelagt av et vernevedtak. Du snakker om tull.

Børgin var i ferd med å knele i 1960- og 70-årene da avrenning fra halmlutingsanlegg, fraukjellere og urenset kloakk gjorde fjorden bortimot død. Og de hovedansvarlige for dette var et landbruk som ikke forsto hva de holdt på med. De offentlige reguleringene som rensing av kloakk og pålegg mot utslipp fra landbruket, kom på plass først på 1980-tallet. Etter at forurensningene ble begrenset, sørget den sterke tidevannsstrømmen for at livet i fjorden tok seg opp igjen – Børgin var ikke død.

Bondelagene har rett i én ting. Forståelsen av sammenhengene mellom utslipp og fjordens «helsetilstand» er bedre nå enn for 40–50 år siden. Men, og dette er et stort men, det er å snu saken på hodet når det fremstilles som om det er bøndenes fortjeneste at fjorden har livnet til igjen. Utskiftingen av vannmassene gjennom Straumsundet to ganger i døgnet sørger for tilførsel av næring og oksygen – og liv i et utall av variasjoner. Bøndenes innsats begrenser seg til at de stort sett har hørt etter og gjennomført pålagte tiltak for å begrense den forurensingen de selv var ansvarlig for, og som var i ferd med å ødelegge fjorden for all framtid.

Den ubehagelige sannheten er at utslipp fra landbruket og utslipp av urenset kloakk nesten lyktes i å sørge for at Børgins siste vår ble en realitet. Heldigvis ble de stoppet i tide. Når Bondelagene – med god hjelp av Senterpartiets Marit Arnstad og ordførerne i Inderøy og Steinkjer – maler fanden på veggen i et forsøk på å stoppe vernevedtaket, blir det patetisk.

Børgin som et levende økologisk fjordsystem ville klart seg utmerket uten påvirkning fra landbruket. Når det føres en argumentasjon for å få lov til å fortsette å forurense, ja, kanskje forurense mer og gjøre flere inngrep i Straumsundet viser det en mangel på forståelse av økologiske sammenhenger som savner sidestykke.