Sist oppdatert:

I over et år har antibac-eimen ligget som lav tåke over bygd og by. Og etter hvert kan man nesten på sommeliersk vis kjenne hvilket kjøpesenter, hvilken butikk eller hva for kommunalt bygg man har vært i, ut fra hvilken odør av håndsprit som følger med et slikt besøk.

Er det en tung, sterk og rik bouquet, med lang etterduft, er vi mest sannsynlig ved inngangspartiet for rådhuset, der billigsprit i store kvanta er det som er kjøpt inn.

Her skal man ikke kose seg med velgjørende aloe vera, eller et diskret hint av skogsbær. Her er det bare å få jobben gjort, og håpe at man har fuktighetskrem med, før man flasser av. Om du glemmer å antibac’e deg på tur inn, vil du alltid bli påminnet av skrankepersonen, som gjerne roper det til deg med høy røst.

Men hvis duften er frisk, elegant og med en leken og lett saftig nesefølelse, er vi inne i de dyre boutiquer, med dempet bakgrunnsmusikk og antibac’en i diskre beholdere. Disse lager ikke lyd som gamle slipsteiner når de benyttes, men støter ut antibac’en med diskresjon og forståelse. Her er det tydelig retning av fuktighetsgivende innslag, kanskje med en urteaktig ettersmak. Antibac’en omtales ikke i disse forretningene, den bare er.

Kjøpesenter-antibac’en er, i likhet med kommune-antibac’en, lett gjenkjennelig ved sin skarpe lukt av ren sprit – av og til kombinert med en trå, tung duft av sitron og stress. I tillegg til «himert»-duften, lyder disse antibac-dispenserne som små egne sagbruk over hele senteret.

For folk som ikke tåler sprit, er det nødvendig å trekke munnbindet godt over nesen også, ellers risikerer man promille før man er kommet seg forbi Nille og Narvesen. Hvis man går forbi en slik dispenser uten å benytte den, spiddes man øyeblikkelig av blikket til andre handlende, som øyeblikkelig føler for å skrive indignert om «enkelte» (deg), i alle kommentarfelt de klarer spane opp på sosiale medier.

Til slutt har vi pub-antibac’en, som kommer i ulike varianter, men alle har det til felles at de serveres med trykkpumpe. Noen puber opererer med selv-antibac’ing, der en dispenser står plassert på hvert bord, mens andre har en felles-dispenser ved inngang, disk og toaletter.

Felles for denne kategorien er at de ikke skal være frastøtende. Her er det om å gjøre å holde på kundene, slik at duften ofte er blomsteraktig, lett, og kanskje med et diffust innslag av plommer eller friske bær.

Også her kan man komme over varianter med fuktighetsgivende effekt, og ved å la disse rulle rundt i nesen, kan man også kunne ane en livlig, nærmest energisk, ettersmak ned mot ganen. Men dette inntreffer som regel først etter tredje eller fjerde halvliter.

De små lomme-antibac’ene nevnes ikke her, da de finnes i for mange varianter til å beskrives. Men valget av hvilken type antibac du har i lomma, sier selvsagt noe om deg som person.

På generelt grunnlag kan man si at de som ikke velger å ha noen form for antibac med seg, gjerne er av den typen menneske som drar på charter-ferie eller har vært treningsforbilder på tv, og at disse som regel har tatt hele utdanningen sin ved Livets Harde Skole.

Publisert: Sist oppdatert: