Da jeg var lita jente på syttitallet, var det vanlig med familieselskaper. De var gjerne ganske store og kom i forbindelse med ulike feiringer. Og det var stadig feiringer i familiene på syttitallet i Norge. Noen fylte år. Noen hadde kjørt opp til sertifikat. Det var juleselskaper, romjulsselskaper og påskeselskaper. Noen hadde gifta seg. Et nytt familiemedlem var født. I det hele tatt: det var stadige familiesammenkomster.

Og like sikkert som at det ville bli servert bløtkake og sjokoladekake (fulle av gluten og laktose, for dette var før intoleransene gjorde suksess i de tusen hjem) var det også at vertsfamiliens håpefulle skulle opptre.

For på denne tiden hadde familiene alltid håpefulle, som skulle vise sin håpefullhet, ved å opptre for familieselskapet. Den håpefulle ble da introdusert sånn rundt slutten av bløtkakestykke nummer to, av en stolt forelder, og måtte ta plass på et dertil egnet sted, og vise sine kunster. Til ulidelig kjedsomhet for alle andre enn de stolte foreldre og den håpefulle som måtte til pers.

Jeg hadde et søskenbarn som tok pianotimer fra svært ung alder. Derfor var det «Gubben Noa», med det vanskelige trikset og spille med armene i kryss, og etter hvert «Måneskinnssonaten» av Beethoven. I ciss-moll, som vi lyttet og lyttet til. Lenge.

Et annet søskenbarn var sendt på fiolintimer for å toppe dette, og vi slet oss igjennom stadige mer hylende toner som skulle være «Mikkel Rev». Som tydelig ble både slakta og partert i mitt søskenbarns håpefulle framvisning. Reven havna dessverre aldri på månen, for å si det sånn. Men alle sa «Hipp hurra», i rein høflighet, slik man gjorde i familieselskaper på syttitallet, etter denne mishandlingen av både fiolin, «Mikkel Rev» og familieselskapets hørsel.

Et tredje søskenbarn av meg var oppfinner. Han fant stadig opp ett eller annet, og på gitt tegn fra mor eller far, kom han drassende inn med sin siste oppfinnelse. Som regel laget av tomme dorullhylstre, teip og hyssing, som jo var det man hadde å lage oppfinnelser av på syttitallet. Oppfinnelsen ble hyllet, beundret og kommentert av slekta, før søskenbarn nummer tre fikk slepe med seg elendigheta tilbake til gutterommet, med foreldrenes stolte blikk i nakken.

Mine foreldre sleit lenge. Jeg var enebarn til jeg var nesten ni år, og det eneste jeg kunne skilte med av forbløffende egenskaper var at jeg kunne peke med stortærne. Ingen enestående kunst, og ikke til å vise fram særlig ofte. Men så, da jeg var åtte, begikk jeg stor kunst: jeg skrev et dikt.

Et haltende, merkelig dikt, uten verken rytme, enderim eller noe annet man kunne forvente av en åtteåring. Mine akademiske foreldre ropte over seg av lykke, Her var det født en «modernist». Endelig var det deres tur! Endelig en håpefull også i deres vesle familie. Og i samtlige familieselskaper det året, strålte de, mens jeg framførte mitt haltende dikt om en sirkushest som hadde glemt hvordan den steilet. Sannelig, her fikk både «Gubben Noa», «Mikkel Rev» og dorull-penneholderen så fletta fauk.

Så, hvordan vil dette se ut i dag? Jeg er klar over at barna (eller «kidsa», som vi over femti elsker å si) i våre dager neppe tar pianotimer eller fiolintimer, og garantert ikke finner opp noe med doruller, men de har da så mange andre «skills» enn vi hadde på syttitallet.

Jeg ser for meg romjulsmiddag med flere generasjoner samlet, og vesle Odd-Ivar skal vise fram sine kunster, som den håpefulle i familien. Alle benker seg derfor, ennå med bløtkake (gluten og laktosefri, så klart), rundt en tv-skjerm som dekker hele veggen, mens Odd-Ivar kopler opp spilleboks, høyttalere og konsoll, og så, til foreldrenes umåtelige stolthet, blæster han hjernen ut på fjorten mennesker i «Call of Duty», så gørret skvetter. «Skills that kill». Tenk for en lykke for foreldrene å vise hva poden har lært seg på gutterommet. Det er virkelig ikke alle som kan dette. Skal det være en påtår i kaffen?

Eller når niese Torill drar fram samme store skjermen og viser familien sine ferdigheter i fire hundre runder «Candy Crush». For en lykke! Og for et fengende godt driv hun klarer holde. Og hvilken vakker musikk det spilles til Tanter, onkler og søskenbarn klapper og nikker velvillige, mens de i smug-ser på Facebook og Snapchat på telefonene sine.

Når det er niese Camillas tur, kommer endelig treningsapparatene fram i stua. Hun tar femti i benkpress, mens ufattelig høy treningsmusikk er på full guffe både i headsettet hennes og for tilskuerne rundt kakebordet. Sannelig er hun flink, ja. Foreldrene smiler stolte og tar bilder av både henne og kaffeselskapet. Dette skal på «Insta».

I femtiårsdagen til onkel Einar kommer vesle Tove-Laila og viser fram sminkebloggen sin, og forklarer via PowerPoint hvordan man kan få perfekt forma øyenbryn. Dette er imponerende kunnskaper alle nikker anerkjennende til, mens de svelger unna kokosboller og cupcakes (selvsagt uten sukker, gluten og melk) og gjesper bak hendene.

I konfirmasjonen til Ted-Are er det nevø Christian som håpefullt blir pusha fram av foreldrene sine for å underholde med «I Kill You, Motha’focka»-rapen han har laga helt selv på kulturskolen. Framført med lys guttestemme, men med «gangsta look» og skrittkløing, for autentisitetens skyld.

Hvem ville ikke være stolte av noe slikt? Foreldrene til Ted-Are forter seg i alle fall til å nikke til konfirmanten, som blir nødt til å overgå sin fetters håpefullhet med en improvisert opptrenden med firgang fra taekwondoen han nettopp har begynt på. Så konfirmasjonsdressen nesten sprekker, men likevel.

Selve rosinen i pølsa er selvsagt når selve «vidunderbarnet» kommer som en overraskelse. I tante Bittens syttiårsdag sendes brått talende blikk mellom foreldre, og et oppmuntrende nikk mot den overraskende håpefulle på bare fem år, som drar fram reisesjakk-spillet sitt, og utfordrer hvem som helst til spill.

Dæng! Der fikk de så hatten passa, både rapperen, gamerne, benkløfteren og sminketalentet. Her kom selve «hjernen» inn. Fra venstre. Mellom Kvæfjordkake og Tropisk aroma (i syttiårsdag er alt med fløte, sukker, meierismør og hvetemel) forklarer femåringen tårnets muligheter, og at kongen kun kan gå ett skritt om gangen. Til alles kjedsommelige langdryghet. Og foreldrenes stolte blikk og kommentarer.

Ved et tilbakeblikk på syttitallet, etter dagens muligheter for familiens håpefulle, står det å kunne peke med stortærne eller skrive merkelige dikt som en grå og fjern fortid. Men det ble sannelig forfatter av meg. Og jeg kan ennå peke med stortærne. Kanskje vi skulle trekke fram våre håpefulle igjen – i familieselskapene? Man vet aldri hvilke skills som kan dukke opp!