«Hvor langt er det igjen nå, pappa?»

Endelig er det skolefri og alle kan slappe av, tenker du. Tro om igjen. Det er nå arbeidet begynner.

Illustrasjon: Odd Klaudiussen / iTromsø Illustrasjon: Odd Klaudiussen / iTromsø

Hvor går ferien i år? Vel, med ett vaksinestikk og et nytt planlagt i august, begrenser det seg litt. Alternativene er Norges-ferie eller billigferie.

Jeg har prøvd billigferie – hvilket for meg betyr å være hjemme – og det var ikke noe særlig. For noen år siden startet ferien min én uke før konas, hvilket ville si at jeg bare var i huset og slappet av.

Da hun kom hjem etter en strevsom dag, spurte hun hva jeg hadde bedrevet. «Ingenting», svarte jeg, som sant var. Å lage en kopp te og plugge i laderen til Ipad’en for minstemann teller liksom ikke.

«Hva?!? Men kunne du ikke i det minste klipt plenen, hengt opp klærne og lagd middag?», spurte hun. «Jammen, jeg har jo ferie», prøvde jeg meg. «Når hadde du tenkt at du skulle få tid til plenklipping, da? Du rekker det jo aldri når du jobber», spurte hun retorisk. «Og hadde du tenkt at klærne skulle begynne å råtne før du fikk hengt dem opp?», la hun til. «Vel, øh …»

Selvsagt hadde hun et poeng, men samtidig tok hun riv ruskende feil. Alt hun ba meg om å utføre var nettopp av tingene som gjør at det blir stress i en periode som handler om å stresse ned. Og for øvrig liker kona mi aldri middagen jeg lager, så den var for så vidt grei å droppe uansett.

Forrige sommer begynte min bedre halvdel ferien én uke før meg, og i tillegg til nyklipt plen, strøkne klær og middag, hadde hun selvsagt satt i gang noen prosjekter for å oppgradere kåken. Et par hagemøbler var bestilt, i tillegg til en svær designdings til å henge klærne på. Alt jeg trengte å gjøre var «bare» å hente og montere. Da jeg dagen etterpå forsøkte å ymte frempå om hvorfor prosjektene på død og liv måtte i gang på en dag som i utgangspunktet kunne vært stressfri, svarte hun bare: «Hvilken dag skulle vi ellers fått gjort det?»

Der jeg mangler tiltak på hjemmefronten, evner ikke hun å slappe ordentlig av. Jeg vet ikke hva som er verst – at hun har alenetid hjemme og lager store oppussingsplaner som gjerne involverer meg, eller at jeg har det, og konstant blir påført dårlig samvittighet fordi jeg velger å bruke ferien til det den var tiltenkt? Uansett er den eneste måten til å få senket skuldrene for oss, å reise bort.

Før man får barn er ferietur en sorgløs hendelse hvor man «kuler’n» og gjør alt man ellers ikke har muligheten til – surfing, dykking, vill festing på diskotek eller vandring fra tapassted til tapassted i Barcelona.

Etter at de søte små har gjort sin ankomst, blir dine egne ferieønsker behørig satt på vent, og man lider seg gjennom lekeparker, dyrehager, tivoli og dukketeaterforestillinger. Gøy er det ikke, men alle som har et snev av omtanke for andre, vet at det ikke er noen vei utenom. Alternativet er ganske enkelt en katastrofe.

Å ta barna med på storbyferie uten å tilrettelegge aktivitetene, gjør man nemlig bare én gang. Ved tredje utstilling eller museum slår de seg alvorlig vrange. Så vrange at man må bære dem med brannmannsløft, sparkende og gråtende ut av lokalet, mens alle de andre besøkende sender deg skarpe blikk.

Familier som planlegger livet godt, sørger for at barna blir født innen en noenlunde kort periode, slik at de ikke må planlegge for tre totalt forskjellige interesser når man skal på ferie. I mitt tilfelle var barna 7, 14 og 25 år, sist vi dro på ferie sammen. Du kan sikkert forestille deg hvor lett det har vært å finne felles interesser for de tre.

Basseng er det eneste alle liker, men med en 7-åring som er altfor tøff i trynet, vil det si at en av oss voksne må være konstant på vakt. «Avslapning ved bassengkanten» er et uttrykk jeg aldri har forstått.

Man tenker innimellom at alt var mye bedre før, men jeg har fortsatt et friskt minne om ferieturene på 70-tallet, og kan bekrefte at ting langt fra var hyggeligere da. På den tiden var flybillettene omtrent 20 ganger dyrere enn nå, hvis man regner om i dagens valuta. «Flyskam» var ikke funnet opp, men det var selvsagt unødvendig når man uansett ikke hadde råd.

Med to underbetalte lærerforeldre betød det at ferie var ensbetydende med biltur nedover Nord-Sverige eller Nord-Finland. I en Volkswagen stasjonsvogn med fire kranglevorne barn i baksetet, uten bilbelte. Som regel sto jeg på kulen der mellomakslingen gikk, mens mor kjederøykte seg gjennom de 50 milene til Pajala.

Pajala kunne skilte med dårlig vær, masse mygg og en campingplass som var bygd oppå ei maurtue. Og severdighetene var – da som nå – ingen, med mindre man regner museet som omhandler Lars Levi Læstadius, grunnleggeren av det mest pietistiske av alle kristne trossamfunn – læstadianismen.

Det eneste kjære minnet jeg har fra turene var de syrlige kommentarene til ektemannen i det andre lærerparet vi ferierte sammen med. Da tålmodigheten var tynnslitt når det gjaldt konas gnåling, husker jeg at han kom med det bevingede rådet: «Hvis du gifter deg, gutt, så sørg for at det ikke blir med et kvinnfolk».

Som 10-åring diktet jeg opp en unnskyldning om å «hjelpe bestemor», for å slippe hele miseren. Yttersia av Senja – uten en eneste plan – var himmelen sammenlignet med campinglivet. Fortsatt i dag tror jeg Senja gruser det meste av det vi betaler titusenvis av kroner for å få til nedover Europa. Jeg har ennå til gode å oppleve at hele familien kommer fornøyd tilbake fra en langtur. Det eneste man kan enes om er at «det er godt å være tilbake».

Nå skal jeg ikke bare spre negativitet om sommerperioden – det er ett svært positivt utslag av at arbeidslivet krever stadig mer av deg – ferieturene blir som regel ikke så lange. Og det er bare et par måneder til du igjen kan sende barna til skole eller barnehage igjen.

God sommer!