1. Kriminaliteten

Første gang jeg passerte Mathilde på kveldstid, trodde jeg at noen hadde glemt å sette planter og potter inn før de stengte. Senere har jeg skjønt at de kan la dette stå ute, fordi Steinkjer er så utrolig lite kriminelt. Det minner nesten om regimer hvor straffen for slikt er så hard at det rett og slett ikke er noen tyver som fortsatt er i live.

I min oppgang – som er inn mot Kongens gate – setter de ofte døra på vidt gap hele kvelden. Syklene står ulåste, både i gangen og på gata. Jeg elsker at det er sånn. Selv i den langt mindre byen jeg opprinnelig kommer fra, tør man ikke dette.

Mathilde på kveldstid. Foto: STIG JAKOBSEN

2. Bystranda

Det er konsekvent for kaldt til å bade der, og med en gang temperaturen nærmer seg noe som ikke gir deg koldbrann, kommer det bakterier, slik at kommuneoverlegen må stenge den. Men hvor fett er det ikke å ha ei strand, midt i sentrum av byen.

Bystranda Foto: LEIF ARNE HOLME

3. Arkitekturen

Allerede før jeg flyttet hit, hadde jeg fått ørene tutet fulle av hvor stygg Steinkjer var. Gjenreisningen etter krigen skulle foregå i rekordfart, noe som selvsagt gikk på bekostning av estetikken. Men på samme måte som med Oslo, finnes det skjønnhet i Steinkjer inniblant alt det lemfeldige.

Samfunnshuset sørger for et opplyst samfunn. Foto: STIG JAKOBSEN

Steinkjer kirke er, for eksempel, nydelig. Det samme gjelder Samfunnshuset. Den brede hovedgaten, Kongens gate, har noe verdensvant over seg og «Regimenten» og Tingvold viser byens gamle storhet. Ja, selv noen av de nye byggene har de fått god schwung på, sånn som O2-bygget, InnoCamp og Helse & beredskapshuset.

O2-bygget. Foto: LEIF ARNE HOLME

Jeg har flere ganger tatt Steinkjer i forsvar, når onde tunger hoverer over at byen ikke akkurat er Norges Firenze. Sliter dog fortsatt med å skjønne at de skrotet mesterarkitekt Jan Inge Hovigs forslag til rådhus, og heller bygde noe som ligner på en overgjæret murklump, og at de besluttet å la en forvokst arbeidsbrakke være fylkeshus – men jeg har sikkert ikke bodd her lenge nok.

Foto: STIG JAKOBSEN

4. Kongens gate

Hovedgatene i de fleste byer har en lei tendens til å tiltrekke seg juggelsjapper, dølle kjedebutikker og elendige restauranter. Alle som kjenner Oslo, vet at man må holde seg langt unna Karl Johans gate, hvis man ønsker noe som minner om sjel. I Steinkjer er det stikk motsatt.

Kongens gate har knapt noen kjeder, med mindre man regner bensinstasjonene og Spar. Gata er derimot fylt opp av steder som følger sin egen greie, og som ikke er opptatt av trender i tiden. Jeg vil hevde at nærmest alle står for en tidløs greie.

Jeg kan ikke gå gjennom alle, men la meg komme med noen eksempler. Sørlie Musikk har eksistert i 59 år på samme stedet, og har de to hyggeligste ekspeditørene på jord. Jeg kjøpte meg en banjo der, og brukte seks måneder på å skjønne at jeg hadde brukt klørne – som man spiller fingerspill med – feil vei. Gutta fikk seg en latter.

Onkel Akbar (nå Waldemar & Abdi), Gong Asiamat og Trøndelag Dagligvare har sørget for at kostholdet mitt ble litt mer eksotisk – ikke minst fordi tilberedelsen av matvarene gjerne står beskrevet på vietnamesisk eller urdu. Helt sikkert er det i alle fall at ingen måltider derfra blir kjedelige.

Jeg har aldri vært i noen sportsbutikk med større utvalg enn Malmo Sport. Jeg går nå og da innom og handler meg noe treningsutstyr jeg ikke får brukt, simpelthen fordi de har så imponerende butikkvinduer.

Bakemann Gudbjørn. Foto: LEIF ARNE HOLME

Bakemann er min lokale dealer når det gjelder spesialbestilt gnocchi, rare tacosauser og rullekake. Chef er min favorittlunsjplass og Ox er verdensmestre når det gjelder biff. De har sågar alet opp oksene selv, og er hakket over resten av bransjen når det gjelder dedikasjon. Kudos.

Ellers byr gata på den eneste fotballpuben som har kunstutstillinger (Meeting Place), en forfriskende annerledes blomsterbutikk som har eksistert i 80 år (Vårtun) og designbutikken Mathilde, som forbløffer meg med sin egenart, både når det gjelder klær og interiør. For ikke å glemme vidunderlige Vårt Hjem, som bidrar til å løfte byen opp fra den kulturelle rennesteinen.

Foto: MORTEN ENGER

Poenget er bare at ingen andre byer har slike eksotiske merksnodigheter å tilby i hovedgata.

5. Malm

Ja, jeg vet at den bare har vært en del av Steinkjer kommune siden sammenslåingen med Verran, men for en plass. Ingen annen landsby jeg kjenner til har en slik gammelindustriell atmosfære, med Korea-delen og det enorme, 71 meter høye tårnet. Fotograf Per Heimly sa at Malm «nærmest er som en kunstinstallasjon», noe jeg er enig i. Jeg kjører lange omveier for å spise middag på Malm hotell – som aldri har mer enn én rett på menyen – bare for å ånde inn litt gruvebyatmosfære. En magisk plass.

Gruvene ved Malm. Foto: HISTORISK ARKIV, MALM

6. Bondekulturen

Selv om faren min var Senterparti-politiker, var det første han gjorde da han arvet fjøsen, å rive den og bygge hus. Selv om jeg kommer fra ei lita bygd, har jeg aldri kjent til bondekultur før. Året i Steinkjer har snudd opp ned på mine forestillinger om hva det var. Det utrolige arsenalet av kreativitet – med ysterier, bryggerier, brennerier og annet – gjør meg helt mør om hjertet. Og som kulturinstitusjoner er de fantastiske. Bare ta Bjerkem gård – bunaddesign, teater, urkorn, Hilmarfestival og en «fine dining»-restaurant som serverer 16-retters meny – alt fra samme gård. De har vært verdensmestre i kreativitet over flere generasjoner. Fenomenalt kult!

Jakob Bjerkem representerer det ypperste bondekulturen har å by på. Foto: LEIF ARNE HOLME

7. Steinkjerfestivalen

Alle byer med respekt for seg selv har en god festival. Steinkjer har en som er så usedvanlig fet at den én uke hvert år får Steinkjer til å virke som Norges metropol. Festivalen snur kort og greit opp ned på hele byen, ikke bare fordi de har gode artistnavn, men fordi hele innpakningen inviterer til vennskap og forbrødring på en måte man sjelden har sett. Det er bare ordentlige byer som får til slikt. Bakgårdsfestivalen og Vømmølfestivalen får ha meg unnskyldt, men på det området når ikke nabobyene Steinkjer til anklene.

Festivalgeneral Svein Bjørge Foto: LEIF ARNE HOLME

8. Byplanleggingen

I hele resten av landet går hovedfartsåren utenfor sentrum av byene. I Steinkjer går den rett gjennom. Tidligere gikk den sågar opp Kongens gate. Det er bare én av hundrevis av forunderligheter når det gjelder byplanleggingen her.

I Tønsberg er utestedene gitt den beste plasseringa, rett ved vannet. Slik kunne det vært i Steinkjer også, hadde man ikke bestemt seg for å i stedet gi den beste utsikten til parkeringshuset, like ved elva på Nordsia, vis a vis der Kulturhuset blir bygd.

Den nedlagte brannstasjonen er kult opplyst i blått, og nærmest skriker etter å bli fylt med kunstnere og atelierer, med en trendy kunstkafé i det gamle branntårnet. Aner virkelig ikke hvor haren hopper, men jeg kommer til å vende tilbake om noen år, ens ærend for å finne ut hva det har blitt til.

Den gamle brannstasjonen. Foto: LEIF ARNE HOLME

Hvis dette var Oslo, ville det mest trendy utestedet vært ved den gamle bensinstasjonen, der hvor Albin er i dag. Dette ville komplettert utelivsrekka på Nordsia – som Vårt Hjem og Orion har startet. Kanskje en dag?

Når det gjelder byutvikling, er Steinkjer et eneste stort, uutnyttet potensial. Et slikt vell av muligheter finnes ganske enkelt ikke i andre byer. Der har brikkene allerede ramlet på plass. Det har de ikke her, og det gjør Steinkjer til et utrolig spennende, enigmatisk sted.

Ida Jenshus Foto: CAMILLA ALEXANDRA LIE

9. Musikken

Første gang jeg dristet meg ut på bar i Steinkjer, så jeg til min forskrekkelse at noen middelaldrende personer (på min alder, jeg vet) entret scenen. «Å nei, nå blir det trønderrock-helvete resten av kvelden», tenkte jeg, og forberedte meg på å gå. Da gikk vokalisten frem til mikrofonen og introduserte bandet med: «Hei, vi er Astrid SS», og satte i gang en punk-kveld av det helt store.

Senere har jeg forstått at Steinkjer i stor grad er skånet for den ubrukelige trønderrocken som har ødelagt Namsos og, til dels, Verdal kulturelt. Steinkjer har oppfostret storheter som Ida Jenshus, Hilmar Aleksandersen, Motorpsycho, Stian Westerhus og John Pål Inderberg, som alle på sin måte kom opp med noe helt nytt – ikke forsøkte å gjenskape noe noen grøtstemmebefengte menn gjorde på 70-tallet.

Glade festivaldeltagere under Steinkjerfestivalen 2019. Foto: EMILIE SOFIE OLSEN

10. Folkene

For noen uker siden var jeg på Vårt Hjem for å se bandet The Dogs, fordi jeg kjente et par av gutta i bandet. Ettersom det hele var planlagt veldig i siste liten, endte jeg opp med å dra alene, uten at dette brydde meg nevneverdig.

Noen på nabobordet hadde imidlertid fått med seg at jeg manglet selskap, så allerede på låt to hadde de henvendt seg til meg og invitert meg over til bordet – selv om de ikke ante hvem jeg var. Før kvelden var omme, hadde også noen gutter på et annet bord invitert meg over til dem.

Slik omtanke og vennlighet er på ingen måte enestående for denne kvelden. Jeg har blitt møtt med det en rekke ganger i løpet av året. Regner med at det samme gjelder for andre innflyttere. Steinkjerbyggen tar det alltids som en selvfølge, men en slik raushet finner man rett og slett ikke så mange steder i verden. Byen har rett og slett hjerte.

Jovialiteten i Steinkjer er så gjennomgående og markant at det nesten blir et politisk problem. Man går så langt for å unngå opprivende diskusjoner, at kommunen nesten havner på ROBEK-lista, snarere enn å gå løs på problemet.

Det er derfor jeg elsker deg – rare, rare Steinkjer.