DEBATT: Det har vært mye fokus på ungdomsmiljøet i Steinkjer i det siste, og mye av det har vært veldig negativt. I likhet med svært mange andre skoler, har vi noen utfordringer ved skolen jeg jobber på også, men det legges ned et solid stykke arbeid for å løse dette på en god måte. I en sammensatt elevmasse har vi imidlertid også alle elevene som hilser høflig med et smil, som ønsker deg god helg og spør deg etterpå hvordan helga di har vært, og som sender deg melding med hjerte og sier at de savner deg dersom du er syk.

Vi har også alle de som står opp for klassekameraten sin, inkluderer alle i klassen og viser omsorg for de som har en dårlig dag. La oss ikke glemme det.

Blant denne gjengen finnes det flotte og reflekterte tenåringer, som greier å tenke konstruktivt om sin egen tilværelse og fremtid. I høst fikk mine elever følgende oppgave: «Hva hadde gjort Steinkjer til et enda bedre sted for ungdom? Hva ville dere sagt til politikerne dersom dere fikk anledning?» Her var det stort engasjement. Jeg ønsker herved å legge frem hovedpunktene fra denne oppgaven, basert på omtrent 60 elevstemmer ved Egge ungdomsskole.

Hverdagen på skolen

«Når jeg kommer hit på morgenen, tenker jeg bare… hva er det egentlig jeg står og ser på?!» Eleven som sa dette var rimelig oppgitt, og med god grunn. «Skolen vår er i dårlig forfatning. Det er helt tragisk å komme inn her, og det er ingenting oppløftende med de lange, hvite korridorene. Det er fargeløst og trist, stolene er vonde å sitte på og det er nesten ingenting å gjøre i friminuttene».

«Skolen trenger seriøst en oppussing. Det ser ikke ut som det er gjort noe siden den ble bygget».

«Ja, det er ikke akkurat inspirerende å være her». «Nei, jeg tror nok jeg hadde jobbet bedre hvis jeg hadde syntes det var trivelig å være her, altså!» «Det trenger ikke å være så dyrt, men det skulle vært mye mer farger her, og litt bilder og sånn. Og noen gode sittegrupper som man kan slenge seg ned i».

«Jeg tror at når elever både kjeder seg og synes det er stygt rundt seg, så er det større sjanse for at de ødelegger, for de synes ikke det er verdt å ta godt vare på. Jeg forsvarer ikke at de gjør det altså, men man kan kanskje skjønne det litt også?»

Som lærer kan jeg skyte inn at de to rommene som har fått en runde oppussing, og som går for å være de triveligste rommene på skolen, også er de rommene som er best ivaretatt av elevene, så de er nok inne på noe. Vi som er lærere kan jo gang etter gang forklare at det i hovedsak handler om økonomi. Det er en forklaring, men det løser fortsatt ingenting.

«Jeg synes det bør være gratis skolelunch for elevene. Det er mange som ikke spiser frokost, og som ikke spiser i løpet av hele skoledagen heller». «Aller helst skulle det vært i alle fall 1-2 dager med varmmat også. Det hadde vært digg».

«Jeg tror faktisk at det er mange som ikke har mat hjemme også, i alle fall ikke hver dag. Noen står sikkert opp til tomt kjøleskap». «Et program for skolemat, kan også ha positive virkninger for andre. Vi kan bruke lokale gårder og leverandører, og sørge for sunn og bærekraftig mat». «Alle vet jo at det er bra for helsa, og for konsentrasjonen å få i seg mat og drikke i løpet av skoledagen. Hvis ikke kan man bli ufokusert, rastløs og irritabel. Da kan det også hende at man oppfører seg litt dårligere».

«Jeg håper at politikerne skjønner at selv om det sikkert er litt dyrt med mat, så er det en god investering i helsa til ungdom. Det er jo også mye trivsel med å spise sammen. Og dersom vi ikke trenger å betale noe særlig, så vil det også være med å utjevne sosial ulikhet».

«Jeg mener faktisk at gratis skolemat vil være en investering i den psykiske helsa til oss ungdom også, jeg».

«Ja, den psykiske helsa er viktig, og det er jo altfor få miljøterapeuter og sånn. Det er jo kjempemange som trenger noen å snakke med, men så er det lang ventetid. Vi skulle hatt minst dobbelt så mange, sånn at alle fikk hjelp når de trengte det». «Det er tøft å være ungdom, og det er mange som er stressa og som sliter med angst og sånn». «Ja, og hvis det var flere miljøterapeuter, så kunne lærerne fått litt bedre tid til undervisninga og til å hjelpe oss med fagene».

«Vi trenger også noen som kan ta ut de som ikke kan oppføre seg i klasserommet, sånn at de ikke ødelegger for resten av klassen. Det er sykt frustrerende. Kanskje kan de få lov til å gjøre noe annet en stund? Gå en tur eller noe?»

Om penger og aktiviteter

«Alt er blitt så dyrt, og det er ikke alle som har råd til å være med på det de vil. Jeg vet om flere som har måttet slutte på idrett fordi de ikke har råd». «Ja, og jeg skiftet fotballklubb selv om jeg spilte på lag med vennene mine, men dette sparte familien for flere tusen kroner i året». «Jeg hørte om noen som var medlem i en fotballklubb der de endte med å betale langt over 10 000 kroner i løpet av en sesong. Jeg tror ikke alle har råd til det».

«Det burde innføres en makspris på trening, sånn at alle som vil kan få være med. Og så bør alle klubber ha redusert pris for søsken».

«Det er mye som er positivt med å være med på idrett eller andre organiserte aktiviteter. Man har noe å gjøre og det er sosialt. Det er fint å være en del av et lag, og det er bra å føle seg inkludert. Da føler man seg kanskje også bedre, og slipper å være ensom». «Også kan man føle mestring». «God fysisk og psykisk helse i ungdomsårene legger jo grunnlaget for resten av livet. Det er en billig investering i folkehelsen».

Det er en kjensgjerning at treningsavgiftene har nådd nye høyder. På samme måte er det også en kjensgjerning at dette i stor grad ekskluderer mange. Og den som vil argumentere imot de positive effektene ved å være fysisk aktiv og å være sosial og kjenne på fellesskap og samhold, bør jammen trekke pusten godt først.

«Jeg har et forslag til hvordan vi kan inkludere ungdom som ikke har så mye penger. Hva om det fantes et ungdomskort? Et kort som enten ga deg gratis, halv pris, eller i alle fall rabatt på en del ting, som f.eks. bowling, kino og basseng. Da hadde mange flere fått mulighet til å gjøre slike ting, og det ville vært bra for det sosiale livet og den psykiske helsen deres».

«Ja, ungdomskort er en god idé, for det er ikke alle som har så mye penger, og det har ikke alltid foreldrene deres heller». «Nei, og det er ganske kjipt å være den som sitter hjemme og ikke har råd til å bli med på ting. Da føler man seg utenfor. Kanskje man blir deppa». «Jeg tror et sånt kort ville gitt økt livskvalitet til mange».

Jeg trenger vel neppe å minne om det rekordhøye tallet for barn som lever under fattigdomsgrensen i Steinkjer kommune. Jeg kunne derfor like gjerne kalt denne delen «inkludering», for er det noe som skaper utenforskap, så er det penger – eller rettere sagt; mangelen på penger.

Et sted å være

«Vi trenger flere steder å samles på. Ikke bare i byen, men også utpå bygda. Mange henger på kjøpesenteret, men det er fordi de mangler et sted å være». «Huze er bra det, men det passer ikke helt for alle, og det har uansett ikke plass til alle. Jeg kunne ønsket meg en slags ungdomskafé med salg av litt forskjellig og noen aktiviteter».

«Ja, og så er det jo ikke sånn at alle bor i sentrum. Det er jo dumt hvis vi må ta buss i minst en halvtime hver vei, i stedet for å kunne samle bygdas ungdom der de faktisk bor! Dessuten går ikke bussen så ofte». «Ja, og vi kan jo selv være med på å planlegge og lage aktiviteter, men da må vi ha et sted å være som er innendørs. Det trenger ikke å være så nytt og fint heller». «Og det er bra å være sosial da. Det er mange ungdommer som føler seg ensomme. Det er ikke bra. De kan bli deprimerte».

Så, der har dere det. Rett fra kilden. Ungdommen har altså mange gode tanker rundt dette, og alt henger på en måte sammen. Jeg kan også nevne at mange ønsker seg en mye mer praktisk skole med flere valgfag, og de ønsker muligheten til å jobbe og tjene egne penger, slik at de kan være mer selvstendige. De ønsker et generelt bredere tilbud av fritidsaktiviteter, blant annet trampolinepark og crossbane. De ønsker seg også mer kollektivtransport til en rimelig penge, slik at de ikke er hindret fra å møte venner dersom de ikke har foreldre som kan kjøre dem.

Så da er spørsmålet; er det noen politikere som vil lytte til ungdommen? Eller enda bedre; imøtekomme dem med handlinger, og ikke bare ord? Ungdommen er vårt felles ansvar, uansett hvilken skole de tilhører. Skal vi satse på fremtiden, må vi satse på ungdommen. Det er ikke noe å spekulere på.

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24?

Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.