DEBATT: Halvparten av norske småbarnsmødre er ikke rosabloggere. Debatten må reflektere et moderne kvinnesyn. Selv om jeg er enig med Trygve Lundemo i at det kan være problematisk både for samfunn og på et personlig plan at så mange kvinner tar ulønnet permisjon, er kommentaren i Midtnorsk debatt (7. april) et av mange eksempler på at debatten i etterkant av Navs spørreundersøkelse om foreldrepermisjon dreies bort fra det mødrene sier, over til hva vi mener om kvinner og barn.

Lundemo uttrykker at kanskje kampen for barnehageplass er viktigere enn «kampen mot at fedrene får rimelig tid hjemme med små barn», (som jeg oppfatter som en minimering av det langt mer sammensatte sakskomplekset). Det er lett å dreie debatten over til barnehageopptak, for det er litt mer håndfast og i samfunnets interesse. Men faktum er at mødrene i undersøkelsen har oppgitt manglende barnehageplass som årsak nummer tre til at de «velger» ulønnet permisjon. Årsak nummer 1: At barnet skal få være hjemme litt lenger.

Jeg vet ikke hvordan spørreundersøkelsen er lagt opp, eller om utformingen av spørsmålene kan kritiseres, men jeg vet dette: Når vi flytter diskusjonen fra å handle om hva kvinner sier til hva vi tror kvinner mener, så stemmer ikke dette overens med et moderne kvinnesyn hvor (alle) kvinner skal tas på alvor. Også de som trives godt i omsorgsroller; også de som prioriterer småbarnsomsorg over egen pensjonsopptjening. Debatten burde handle om hva disse kvinnene sier, ikke det vi tror de mener – eller hva de burde mene.

Det er også problematisk når vi snakker om kvinner som om de ikke vet hva de gjør. At noen kvinner kanskje kommer til å angre når de oppdager at de blir minstepensjonister, er gjentatt til det kjedsommelige. Dette vet nok de fleste i dag. Men det er vel samtidig få som på dødsleiet tenker at de skulle brukt mer tankevirksomhet på denne pensjonsopptjeningen i småbarnsårene. Det er langt mer samfunnsnyttig om vi tar mødrene på alvor og forsøker å finne løsninger som passer både småbarnsforeldre og storsamfunnet. Vi oppnår lite ved å idealisere ett morsideal og tillegge andre mindre verdi, foruten å skape avstand.

For 48 prosent av norske mødre er jo ikke rosabloggere. «Er husmorrollen i ferd med å bli et ideal igjen?», spør Lundemo. Det tror jeg ikke. Selv om mammabloggere har en «umettelig leserskare», så oversettes ikke det automatisk til praksis i hjemmet. Til sammenligning finnes det vel også voksne menn som drømmer seg bort i et litterært eller gamingbasert univers uten at det går utover arbeidsevne eller kapasitet i hjemmet.

Jeg holder imidlertid en knapp på at mange av disse kvinnene er bevisstgjorte på barns behov og utvikling, eller kanskje bare instinktivt opplever at barnet ikke er klar for barnehage – barnehageplass eller ei. Det kan vi så klart finne ut mer av ved å gjennomføre flere undersøkelser, kvantitative så vel som kvalitative. Kostbart? Kanskje. Men det koster samfunnet potensielt mer om disse kvinnene aldri kommer seg tilbake i arbeidslivet etter den, for de fleste, begrensede perioden med ulønnet permisjon. De fleste sjonglerer vel dessuten jobb og familieliv størsteparten av livet, selv om de tar ulønnet permisjon i noen måneder eller år.

Selvfølgelig skal en godt voksen mann få mene noe om livet til småbarnsmødre, Trygve. Men ingen bør ta utgangspunkt i sin egen «ammetåke»: Til det er situasjonen til kvinner, barn og familier altfor sammensatt. På samme måte kan heller ikke jeg ta utgangspunkt i min egen situasjon. Da vi fikk barn, bodde vi i England, hvor far fikk to uker etter fødsel og jeg som selvstendig næringsdrivende fikk en minimumssum på en brøkdel av tidligere lønn, i maksimalt syv måneder. Men det er lite hensiktsmessig å sammenligne oss med land som har dårligere løsninger, med mindre vi skal få kvinner til å føle at de er kravstore. Kanskje kan vi tenke nytt, i stedet for å hvile blikket på USA.

Dette debattinnlegget ble først publisert på Midtnorskdebatt.