Jeg har i kveld lagt en ganske trist, sint og redd gutt. Redd for hva som vil skje med skolen hans, bygdesamfunnet han lever i og lokallagene han er en del av.

Kanskje skjønner han ikke så mye om kommuneøkonomi eller hvordan å legge ned skoler skal fremme bo- og bli-lyst i kommunen sin, men han skjønner at det trygge og gode miljøet han nå vokser opp i er i fare.

At bygdesamfunnet han anser som det beste stedet på jord kan forsvinne. Han skjønner at om skolen han går på legges ned vil han og brødrene hans bli flyttet fra vennene sine og inn på nye skoler som er mye større, og ja sikkert økonomisk mye billigere å drifte.

Han er redd for at han og brødrene vil bli en av så mange som nesten ikke blir sett. Han tror ikke lærerne på de store skolene er dårligere enn på de små skolene. Men han tror ikke lærerne på de store skolene kjenner elevene sine like godt som på de små. Han tror ikke de kan fortelle hvilken dinosaur han alltid har likt best, og at akkurat den er årsaken til at han en gang drømmer om å bli palentolog. Eller at det morsomste han vet er å tegne.

Tegne egne pokemoner, dyr og figurer. Han vet nemlig at han kan skrive uttalige tekster om dinosauerer og figurer han tegner fordi han får lov av lærerne sine. Fordi de vet at han er lidenskapelig opptatt av disse tingene og oppfordrer han til å skrive, tegne og utforske mer om det han er så opptatt av. Han er redd for at han ikke vil oppleve flere OL-dager hvor de tenner OL-flammen med «se ilden lyse» rungende gjennom Båbu-vinden.

Skoledager hvor elevene får velge aktiviteter på tvers av trinn. Han vet at storebroren valgte bort byskolen for å gå sammen med han på bygdeskolen. Storebroren som innså at det å få besøk på døra av klassekamerater er helt normalt, det året han begynte på bygdeskolen. For det var først det året han faktisk opplevde det. Lillebroren er redd for at småbrødrene skal oppleve å ikke få venner som har kommet helt fra andre enden av bygda for å spørre om han blir med opp i bygda for å spille fotball, eller på døra en vanlig skoledag for å finne på noe.

Samtidig er han redd for ungdomslaget han til helga igjen skal ha forestilling sammen med. Et ungdomslag som har samlet barn fra flere skolekretser. Et ungdomsslag som han føler seg som en viktig del av. En aktør som faktisk gjør en forskjell, selv om han ikke har replikker i årets skuespill. Han er redd for at ingen andre skal få ta del i det samholdet han opplever. For han opplever å tilhøre en gjeng med 60 barn og unge hvor noen av de er nesten dobbelt så gammel som han.

Han er redd for skilaget han trener ski med hver tirsdag i vintermånedene. At hans venner ikke skal møtes for interne konkurranser, mestring og fysisk aktivitet. At skisporene han bruker på hver trening, som er nykjørt til hver trening, ikke vil bli oppkjørt. Fordi de voksne som gjør alt dette for han ikke vil finne arvtagere den dagen de ikke kan kjøre skispor mer.

Han er redd for at 4H-klubben han er på tur med en gang i måneden ikke vil få nye medlemmer, slik at klubben ikke vil bestå. Klubben som gir han friluftserfaringer, mestring og samhold.

Han er redd for at søsknene ikke skal få oppleve Hennningsommer den siste uka av sommerferien.

Han skjønner kanskje ikke politikk helt og holdent, men han skjønner at om skolen i bygda legges ned vil folk flytte fra bygda, det vil forsvinne voksne som hjelper, møter og er sammen med barna. Familier som holder skolen og aktivitetene han er så glad i, i gang, vil ikke bli værende eller komme flyttende til ei bygd som legges ned. Han skjønner at mestringen han føler på blandt andre skolen, på fotballbanen, i skisporet, på teaterscenen og på telttur gir han en lykkefølelse. En lykkefølelse mora tror gir han en god og sterk bagasje for resten av livet han skal leve.

For det er vel avdeling oppvekst, Steinkjer kommune sitt slagord: at elevene skal ha røtter til å vokse, vinger til å fly.

______________________

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.