Dette er manuset til talen hovedtaler Astrid Skogseth holdt på Torget i Steinkjer 17. mai.
Gratulerer med dagen til alle – dagen vi samler oss om å feire frihet og demokrati.
Takk for tilliten til årets 17. mai komité, og ikke minst varm takk for at dere har organisert alt så godt på denne høytidsdagen. Frivillige gjør slike dager mulig. Frivillige er på mange måter både motor og lim i Distrikts-Norge.
Som festivalsjef for Hilmarfestivalen kunne jeg gjerne snakket lenge og varmt om hvor viktig det er å møtes og løfte i flokk og skape vidunderlige opplevelser sammen, hvordan det å være frivillig gir unik mulighet for å få en ny familie og gjøre det mulig å gå skulder til skulder med en fremmed person som du lærer å respektere, og i felles løft bli en ny venn – og slik bygges vennskap. Inkludering i praksis.
Men jeg skal ikke snakke om det. Jeg vil snakke om å være snill. Det blir altså en liten appell om å ta tilbake ordet og gjerningen i det å være snill – litt hver dag.
Vi lever i en tid der vi er tett på en krig og mange som kommer fra en hverdag med uroligheter, og det er mange rundt oss som har krevende dager økonomisk, helsemessig, konflikter … mange som ikke vet hva morgendagen bringer. Det kan være den personen som står rett ved siden av deg, som av en eller annen grunn har det vanskelig akkurat nå.
En 17. mai tale både kan og bør handle om det. Indirekte så gjør den det – men når jeg er så heldig å få lov til å låne 10 minutter av tiden deres på en dag der vi gleder oss over å være sammen, der venner og familie samles. Der også du som er alene finner fellesskap i å være i en slik feiring som barnetog, borgertoget og alle feiringene som skjer rundt i bygdene, der lag og foreninger får en rettmessig synlighet, der russen har sin siste dag med velfortjent feiring av 13-års skolegang, der frihet og selvstendighet gir oss anledning til å dvele ved hvor viktig demokratiet er. Ja, da velger jeg snakke om verdien av å være snill.
Kanskje har verdien av å være snill minsket, fordi vi forveksler å være snill med å være dumsnill. Litt for naiv, du vet. Og kanskje tenker dere at dette er et litt for snilt tema for en 17. mai tale også? Men da jeg ble utfordret til å holde denne talen, sprengte det seg fram et ønske om at det å være snill skal få høyere status.
«Nå var du litt for snill!» Sier vi. Hvis du har satt dine egne behov til side for å hjelpe noen.
«Du må ikke være så snill!» Hører vi. «Du må være litt tøffere. Kreve deg mer.» I selvrealiseringens tid, så høres det riktig ut. Men, i dag vil jeg altså heise flagget for at vi skal stå opp hver dag og tenke at du skal være snill, mot deg selv, så klart, men også mot de du har rundt deg.
Mine foreldre har begge gått bort, men de er sterkt med meg på slike høytidsdager gjennom minner om mor som står og stryker og ordner flagg og festklærne mine, og forresten til alle i familien, både mine to brødre og min far. Og min far som løftet oss begeistret inn i dagen, og alltid hadde et stort engasjement for at det skulle bli en høytidsdag på Vålen Samfunnhus i Ogndal.
De har satt spor i meg med all sin omsorg, Min far sa; «Det er det viktigste – å være snill i møte med andre mennesker».
Det føltes helt rett. Det har vært viktig for meg å formidle til mine barn. Og jeg tror virkelig på det. Og jeg tror vi alle lærer barna det. Dypest sett handler å være snill om å tro på det gode i menneskene. Noe vi som barn som vokser opp i trygge omgivelser tar som en selvfølge. Men så skjer det noe på veien til voksenlivet.
Jeg håper noen i det siste har hørt noen si – «hun er så dyktig, veldig god i jobben sin, og veldig snill.» Fordi det må være den større hedersbevisning – «han er så snill.» Men jeg tror dessverre ikke vi snakker så mye om å være snill. I dag er min appell til dere – at vi begynner å anerkjenne det i større grad.
Fordi å være snill handler om omsorg.
Å være snill er at en tar en tur rundt og ser ting fra den andres synsvinkel i en krevende diskusjon, at en tar seg tid til å se smerte hos en person som en jobber sammen med, er venn eller familie med.
Snill er å se opp og smile til en annen når du står i kø i kassa i butikken.
Snill er å tenke seg om en gang til når en lurer på om jeg har tid til å ringe, besøke, eller være der for en annen person.
Snill er å dele andres suksess, å heie på en annen person, selv om jeg skulle ønske jeg hadde fått til det samme selv.
Snill er å dele tid.
Snill er å legge godviljen til når en virkelig ikke forstår hva den andre prøver å gjøre eller si.
Snill er å dele kunnskap og erfaringer, slik at vi sammen vokser oss sterkere, tryggere, får tillit til hverandre slik at vi tør å være kreative sammen. Kanskje til og med tør å synge sammen, leke, være gi oss over i latter og bitte litt galskap!
Snill er å være nysgjerrig på andre mennesker og deres historier – at du ikke møter folk med mistenksomhet. Snill er å tro på det gode i menneskene.
Men – tenker dere kanskje nå, det er så mye elendighet i verden, og så mange situasjoner og erfaringer som har lært meg at det å være snill, det lønner seg ikke. Jeg vet det. Men, tenk om vi alle bare tok tilbake ordet og gjerningen i det å være snill – litt hver dag? Kanskje ble verden litt mer snill og varm også?
Jeg snakker ikke om despoter eller folk som misbruker makten sin, verken i verden, i samfunnet, i arbeidslivet eller i hjemmet, da skal du selvsagt ikke være snill. Tvert imot, da skal du bryte ut, ikke godta, men stå opp for rettferdighet. Men, med din snillhet skal du se den som trenger deg, din støtte, ditt smil og din varme. Det handler om oss vanlig mennesker, deg og meg. Jeg utfordrer deg til å starte med å se den som står ved siden av deg, å se den personen i øynene og smile – kanskje akkurat nå?
Det er magisk det som skjer når vi er snille, smiler og møter blikket til et annet menneske. Vi vet det, men likevel er vi på godt trøndersk vis passe tilbakeholden eller gjerrig på smilet vårt. Det vil si, når vi kommer over visse høydemeter når vi er ute på tur, da begynner vi plutselig å hilse på hverandre, vi kan til og med slå til med et smil.
Å gi et smil, å gi gjennom å være snill, vi vet vel innerst inne, at du får mer tilbake enn du gir. Å være snill, å smile, det er som kjærlighet, det dobles hver gang det deles. Slik er det å være snill. Det handler om anerkjennelse, ikke avvise annerledeshet, men inkludere og omfavne det vi ikke helt forstår med et smil, varme, nysgjerrighet og snillhet. Det er min appell til dere i dag.
Derfor vil jeg avslutte med et dikt av Halldis Moren Vesaas
Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di.
Alt det som bror din kan ta imot av lykka di, må du gi.
Alt du kan løfte av børa til bror din, må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!
Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne at du er varm!
Gå videre inn i kvelden, våren og livet og vær varm og snill, med deg selv og de rundt deg.
Takk for meg, og tiden vi delte.
