Dette er talen for dagen på Byafossen skole ved Ragnhild Salomonsen, VIDU.

Gratulerer med dagen!

Like sikkert som at våren kommer med lyse dager, grønne skudd og pollenallergi, så kommer også dagen der hele landet farges og feires med det norske flagget, i rødt og hvitt og blått. Med bunader, festdrakter og finstas samles vi og går i tog, og spiser pølser og is. Flagget vaier og vi hilser nasjonaldagen fra fjord og fjell, og fra bygd og by.

Kjære alle barn, ungdommer og voksne. Både du som er født i landet vårt og du, som har startet livet i et annet land, men som har kommet hit og blitt en del av vår nasjon. Det spiller ingen rolle hvem vi er eller hvor vi har kommet fra. I dag er det fest i Norge, og du og jeg får lov til å komme som vi er og være hedersgjester!

Gratulerer med dagen! Gratulerer med 17. mai!

Grunnlovsdagen! Hele Norges fødselsdag! Dagen som mange, kanskje særlig barna, har sett frem til og ventet på og gledet seg til. Og 17. mai er en dag for barna, for fri og spontan glede, lek og gnistrende barneøyne. Men det er også en dag for voksne, og kanskje en dag der vi alle kan hente frem litt av barnet i oss, la oss begeistre og rive med.

17. mai er dagen for nasjonalfølelse og verdsettelse av landet vårt som en fri og uavhengig nasjon. For gjensyn med grunnleggende verdier i samfunnet vårt – og også dagen for store ord og svulmende vi-følelse. En dag der vi får kjenne på glede og stolthet over landet vårt, over barnelek, kultur og tradisjoner. Demokrati og medvirkning. Og over friheten til å forme og leve livene våre ut fra egne verdier, overbevisninger og tro. En frihet som, når vi ser oss rundt i verden, ikke kan tas for gitt, men som må vernes om med klokskap, omtanke, stemmekraft og varsomme hender. Som med en skjør plante, må vi sørge for at den verken får for mye sol eller for mye skygge. Og kanskje er det sånn med friheten, at den får sin største glans når den rammes inn av verdier vi bevisst velger, hver eneste dag?

Hvem har egentlig ansvar for friheten? For hvem som rommes i den og for hvilken retning den tar? Hvem har ansvar for hvilke verdier som skal få fortsette å sette farge på landet vårt, på byen og bygda vår, og på vårt lille lokalsamfunn her på Byafossen?

Kanskje er 17. mai en dag der vi kan stanse opp, kjenne litt etter og tørre å spørre oss selv, om på hvilken måte de valgene vi gjør i vår hverdag er med på å forme morgendagen. Tar vi vare på varmen? På vennligheten i et smil, og godheten i et annet menneske? På omtanken og rausheten – og på menneskets medfødte og uomtvistelige verdi?

Tar vi oss tid til å undre oss over det vi ikke forstår?

Gir vi rom for glede og begeistring på en helt vanlig dag, og setter vi av tid til bare å være takknemlige? Hva er det vi vil skal plantes dypt i bevisstheten til våre barn, om lokalsamfunnet der de vokste opp? Om hva som har formet og dannet dem som mennesker? Griper vi mulighetene vi har, hver dag, til å skrive lokal historie i vårt eget nabolag?

Denne dagen er uløselig også knyttet til fred. Verden har, fra vårt lenge så trygge perspektiv her i nord, fått noe skjørt over seg. Ikke fordi den ikke har hatt det fra før, men fordi det for et drøyt år siden kom oss så nær med ett, rykka oss opp av tryggheten og gjorde oss bevisste at fred ikke lenger kan tas for gitt. Jeg vil benytte denne dagen til også å sende spesielt varme tanker og hilsener til dere som er her, som har fått kjenne krigens påvirkninger på eget liv og i det hjemlandet dere har forlatt. Jeg håper vi har tatt godt imot dere.

17. mai er også en dag for historie og tilbakeblikk. For å anerkjenne de som har gått før oss, og kjempet en kamp for vår uavhengighet og fred. For brødre og søstre av vår nasjon, som har brukt stemmene og kreftene sine til å drive frem endring og fremgang. For demokratiet. For deltakelse. For muligheter. For trygghet.

Vi sitter med arven fra de som har levd før. Så er det opp til oss hvordan vi leverer den videre. Hver dag setter vi igjen små spor etter oss, enten det er på skolen, på butikken, på jobben, over gjerdet i prat med naboen eller på sosiale medier. Som små bekker flyter de sammen til en elv, og forteller vår historie.

Vi som voksne har et særlig ansvar for hvordan vi veileder våre barn, støtter og gir næring til dem, når de holder på å skrive innledningen til sin egen historie. La oss lære dem om ansvar, om tillit, vennskap og tilhørighet. Om ærlighet og omtanke. Om å ta stemmen sin i bruk. Og også om undring og friskt mot.

17. mai er en merkedag for landet vårt. Og kanskje skal det på denne dagen være lov med litt svulstige tanker om hva det betyr å være norsk. Personlig har jeg likevel mer sans for å lede tankene over til hva slags innhold vi ønsker at det skal ha i morgen, og hva det krever av meg og deg – av vår bevisste deltakelse – for at dette innholdet skal tre frem og forme både storsamfunnet og lokalsamfunnene, der vi lever våre liv. Vi lever i et velferdssamfunn som på mange måter bærer preg av høye forventninger til hva som må være på plass for at vi skal oppfattes, og oppfatte oss selv, som vellykkede og veltilpassede mennesker. Et samfunn der ensomhet og utenforskap også brer om seg, og der det er lett å falle imellom fordi man har en forskjell i funksjon og væremåte, og som krever en variasjon i tilnærming som kanskje blir lagt merke til.

Jeg tror, at vi som nasjon har gått oss litt bort, og at vi trenger å gjenoppdage styrken og sunnheten i naturen sin egen mangespektret mangfold og variasjon – og la oss begeistre av ulikhetene i stedet for å la oss skremme av dem. Og at vi trenger, i større grad, å ha blikket vendt mot friskheten og ressursene i menneskene rundt oss – og i mindre grad mot det som kan være hindringer i veien. På den måten tror jeg at vi kan åpne mulighetene for aktiv og bevisst deltakelse i samfunnet for alle, og ikke minst åpne oss selv for å omfavne og verdsette forskjellene i oss. Vi trenger alle stemmene. Ikke bare de som roper høyt og kraftfullt, men også de som først blir hørbar når vi lytter. Virkelig lytter. Og kanskje er det de vi trenger å høre aller mest?

Det er mange tanker og store spørsmål som kan være fristende å stille seg på denne dagen, men vi får la litt være igjen til alle de andre dagene også. Nå skal vi slippe løs gleden og entusiasmen over 17. mai, og la oss begeistre av tradisjoner og lek. Jeg håper denne dagen skal fylles av barnelatter, glede og sang. Med fellesskap og samhørighet mellom mennesker, med takknemlighet og ettertanke – og med rom for å være den man er.

Jeg vil avrunde denne talen med å oppfordre oss alle til å ta stemmen vår i bruk stemmen. By på fargene av vår forskjellighet, og omfavne alle i fellesskapet. La oss bevisst velge den morgendagen vi med det er med på å skape for våre lokalsamfunn og for våre barn!

God 17. mai!

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24?

Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.