DEBATT: Jeg vil takke Jonas Skybakmoen for en både underholdende og velskrevet kommentar i Adressa i dag under tittelen «Å bygge landet er visst ingen gullgruve».
Jeg har likevel lyst til å komme med to små presiseringer.
I kommentaren omtaler Skybakmoen meg som den norske bondens egne SoMe-stjerne. Selv oppfatter jeg meg mer som forbrukernes egen SoMe-stjerne – i den grad stjerne er en særlig dekkende beskrivelse av en 59-åring med relativt høyt hårfeste – for i likhet med de aller fleste av oss, kan jeg ikke produsere mat selv. Jeg er helt sjanseløs!
Det er altså jeg som forbruker som havner i trøbbel når bonden ikke orker å løpe på jordbrukets økonomiske tredemølle lenger. Eller rett og slett blir kastet av. Bonden vil sikkert klare seg helt fint: mye arbeid og økonomiske bekymringer lettere, mens det er verre for meg, og alle andre som er avhengige av at noen gidder å produsere den maten vi trenger hver dag. Gjerne flere ganger om dagen. Det burde være vår kamp altså. Vi som ikke kan produsere mat selv. Det er vi som er sårbare!
Den andre lille presiseringen jeg vil gi, er det Skybakmoen skriver om at «prisfastsettelse er ufattelig komplisert» ikke medfører riktighet.
Det er den ikke. Den er ufattelig enkel. Handelens oppgave er nemlig å finne ut av hva folk flest er villige til å betale. Og det gjør de.
Et industribakt brød i en norsk «lavprisbutikk» koster 42 kroner fordi folk flest synes det er verdt 42 kroner. Hadde vi vært villige til å betale 60 kroner, ville prisen vært 60 kroner – selv om den norske bonden hadde gitt bort kornet sitt gratis. Det er nemlig sånn markeder fungerer. Akkurat sånn, faktisk. Prisen er ikke lik summen av kostnader i en verdikjede – den gjenspeiler vår betalingsvilje.
Avslutningsvis vil jeg nok en gang takke for en god kommentar og gi uttrykk for at jeg gleder meg stort over at også Jonas Skybakmoen leser mine innlegg flere ganger i uken.
Takk for det!