DEBATT: Jeg bruker å vite hva jeg skal si, men denne gangen har det vært vanskelig å finne ordene. Den råskapen jeg har vært vitne til de siste ukene har vært bortenfor ordene. Den har på en måte vært ordløs. For hvordan finner jeg ordene som kan beskrive den smerten jeg føler når jeg ser barn sprengt i småbiter. Hva er ordene for å beskrive synet av en pappa med en plastpose i hver hånd, hvor hver plastpose inneholder deler av barna sine. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke disse ordene. Men jeg har ord for følelsene jeg kjenner på.
Sinne
Sorg
Frustrasjon
Hjelpeløshet
Frykt
«Men Ida, hvorfor sitter du og ser på alt dette?» Fordi det er min forbannede plikt som medmenneske. Fordi dette ikke er tiden for å se vekk, lukke øynene og vente på at noen ordner opp! For denne noen er meg, og det er deg!
Fordi du kan gjøre noe. Jeg vet, det kan føles håpløst, du er jo bare lille deg, hva skal du kunne gjøre med dette, det er jo mye større enn deg! Så hva kan du gjøre?
Du kan se, oppdatere deg og tilegne deg kunnskap. «Det er så komplisert, det har alltid vært ufred der», nei, dette er ikke komplisert i det hele tatt, les deg opp!
Du kan dele informasjon i sosiale media, og om du ikke er komfortabel med å dele selv, støtt de som gjør det. Lik postene, kommenter, sørg for at postene får oppmerksomhet.
Få informasjon fra folka på bakken, fra modige palestinere som risikerer livet hver dag slik at verden skal få vite hva som pågår. Bær stemmene deres ut i verden!
Du er viktig!
Koster det å bruke stemmen sin? Ja det gjør det, på mange måter. Regn med å miste «venner», regn med å bli snakket om, regn med å få hatmeldinger, regn med personangrep. Men ikke gå i fella, hold deg rolig!
Jeg vet, det er så vanskelig når noen treffer deg der det gjør vondt, og det kan være så forbanna fristende å svare med samme mynt. Men du, ikke gå dit. Ikke la deg gå inn i dette polariserende feltet som er fylt med oss og dem, jeg mot deg, dette feltet som er fylt med hat. For det vil ikke gjøre verden til en fredeligere verden. Du må være det du vil at verden skal være. For hat avler hat, og hat vil aldri bringe oss nærmere hverandre. Kun kjærlighet vil gjøre det.
Det er vanskelig og ikke la seg lure til å tro at dette er svart/hvitt, når alt er lagt opp slik at du skal velge side. Kjemper du for Palestina er du jødehater og holder med Hamas, er du jøde hater du muslimer, er du jøde er du sionist, er du palestiner er du Hamas. Men verden er ikke sånn. Den er alt mellom dette. De fleste av oss er ganske så ålreite folk. De fleste av oss ønsker bare å leve i fred med familie og venner, i trygghet.
De siste ukene har jeg grått mye. Og jeg har vært mye redd. For jeg er redd for hvor vi er på vei. Dette hatet vi ser nå, denne rasismen som er så tydelig skremmer meg. For dette er større enn det vi ser på skjermene våre. Dette er stort, og om det ikke snur er vi på en vei vi skulle visst vi aldri mer skal gå. For hvor ender vi hvis vi ikke alle tar et kollektivt ansvar i å stoppe utviklingen?
For min del vil det kunne få livsendrende konsekvenser, fordi jeg er gift med en muslimsk mann.
Men jeg har tro på at vi kan snu dette, men vi må begynne nå! Vi kan ikke tillate at dette får fortsette å utvikle seg, og vi må ta til motmæle. Men på en saklig og ryddig måte!
Vi har alle et ansvar i denne verden. I hvordan vi er, hva vi sier og hva vi gjør. Vi er alle med på å skape den verden vi lever i. For dine ord og handlinger betyr noe. Hvordan vil du at andre mennesker skal se deg, snakke med deg, tenke om deg? Jeg tro de fleste av oss ønsker å bli møtt som det mennesket vi er. Du vil bli sett for den du er, og ikke minst hvordan du er. Ikke ut fra en tillært sannhet som ikke stemmer. Du er ikke din kultur, din religion eller din hudfarge, du er deg!
Mange av oss er så redde for å si noe feil, for å støte noen, ikke minst når vi kommer til kulturelle og religiøse spørsmål. Jeg ber deg. Ikke vær det. Still spørsmål, vær nysgjerrig, lær av hverandre. Nei, det er ikke sikkert dere er enige, det kan hende at du slettes ikke forstår hvordan den andre tenker. Men vet du, det er greit. Du trenger ikke alltid å forstå, men vi kan alltid behandle hverandre på en god måte. For gjennom dialog brytes grenser ned, vi kommer nærmere hverandre, og det ukjente blir ikke så skummelt lenger fordi vi vet litt mer.
Jeg tror på kjærligheten. Jeg tror det er nøkkelen til fred på jord. Kall meg gjerne naiv, det lever jeg godt med. Jeg tror at fred på jord starter ett sted, og det er i deg.
Når mine barnebarn spør meg, kanskje 20 år frem i tid, «hva gjorde du farmor?», så kan jeg si, jeg brukte stemmen min, jeg sto på barrikadene og jeg kjempet for et fritt Palestina!»
Dette innlegget ble først holdt som en appell under en støttemarkering for Palestina på Steinkjer. Steinkjer24 har hentet innlegget fra Midtnorskdebatt.
