Korona-sommeren 2021 demonstrerte de norske jordbærdyrkernes avhengighet av utenlandsk arbeidskraft. Uten polakker, baltere, ukrainere og andre øst-europeere råtner den lokale trønderbæra ute i åkeren.

For en generasjon siden var plukking av jordbær standard sommeraktivitet for trønderne. Det ble dyrket bær på et utall gårdsbruk omkring i Trøndelag, og lokale ungdommer tok sommerjobb med å plukke de røde bærene. Mange familier investerte gjerne ei økt i åkeren for å fylle opp syltetøyglass og fryseren til vinteren.

I dag er de saftige jordbærene fortsatt et fast høydepunkt på den trønderske sommermenyen. Men de norske ungdommene, som de aller fleste andre norske kvinner og menn, skyr jordbæråkeren. Vi vil kose oss med jordbæra, ikke slite oss ut.

Til syvende og sist er det heller ikke mange som for alvor ønsker Innherred-ungdommene tilbake til jordbæråkrene. De siste årene har jeg intervjuet et titalls jordbærdyrkere, både i Trøndelag, andre deler av Norge og i utlandet. Så godt som alle melder klart fra at de egentlig ikke ønsker de lokale ungdommer tilbake til åkrene.

Gidder ikke, orker ikke, makter ikke. Inntrykket er at norske studenter og skoleungdommer jevnt over skyr hardt kroppsarbeid som pesten. De få som prøver seg i åkeren forsvinner som regel til badestranda etter maks et par dager, noen allerede etter et par timers innsats, er omkvedet.

Det finnes hederlige unntak, men det er ikke mange.

Nede på Østlandet flys det heller inn vietnamesiske plukkere med charterfly enn å søke etter norsk arbeidskraft. Det er god butikk, rett og slett, fordi vietnamesere er så eksellente arbeidsfolk. De arbeider hardt, er nøye i arbeidet og de bruker ikke arbeidsdagen til pauser og klagesang.

En god utlending plukker like kjapt som ti norske skoleungdommer, fortalte en gårdbruker som vi intervjuet i et av våre forskningsprosjekter, han hadde oppriktig prøvd – og prøver fortsatt iblant – å gi norske ungdommer litt real arbeidserfaring, i all hovedsak helt foruten hell.

Høy kvalitet, lave priser. Matvarekjedene synes også fornøyde med dagens regime. De utenlandske sesongarbeiderne sikrer forutsigbare leveranser til kurant markedspris, ikke noe tull. Å plukke jordbær er ikke noe man overlater til norske ungdommer som tilfeldigvis slenger innom åkeren.

Kundene klager heller ikke. Trønderne vil ha kvalitetsbær i butikkene, men helst for en slikk og ingenting. Da har ikke jordbærdyrkerne annet valg enn å tilby lønninger som er så lave at ingen andre enn utenlandske migranter finner det bryet verdt å tilbringe sommeren i en norsk jordbæråker.

Og ikke minst er de norske ungdommene fornøyde, når alt kommer til alt. Ingen ønsker seg egentlig en sommer med bøyd rygg i en jordbæråker, enten sola steiker eller regnet pøser ned. Ungdommene som ønsker seg arbeidserfaring og noen ekstra penger finner stort sett mer lukrative jobber andre steder enn ute i åkeren. Man tjener langt mer på å strekke senger på hoteller, servere på restaurant eller egentlig hva som helst annet enn gårdsarbeid.

Velferdens paradoks. Slik er det også ute i verdenen. Spanske jordbær plukkes ikke av spanske ungdommer, men av voksne rumenere og marokkanere, de polske bærene av ukrainske migranter. I USA er det meksikanere og andre latinamerikanere som ligger bøyd i jordbæråkerne. Forklaringen er den samme, uansett hvor jordbærene avles frem: Lønns- og arbeidsvilkår som ikke er attraktive for andre enn migranter fra fattigere land.

Utallige forskningsrapporter fra USA og andre europeiske land forteller om horrible forhold for jordbærplukkerne, inkludert slumlignende boforhold, sex-overgrep og slaveri. Slik er det heldigvis ikke her hjemme, det vet vi, verken i de trønderske jordbæråkerne eller i resten av landet.

Mine forskningsintervjuer preges av de norske jordbærbønder som etter beste evne forsøker å dyrke utsøkte jordbær samtidig som de tilbyr sine utenlandske sesongarbeidere gode arbeidsforhold, så langt det lar seg gjøre.

Fabrikk-bær, lokale bær? Problemet koker ned til økonomi og lønnsomhet. I dag forutsetter norske jordbær lavtlønnede migranter fra utlandet. Kanskje kan man derfor også spørre seg hvor 'lokal' trønderbæra er, når den forutsetter global arbeidskraft.

Ingen blir overrasket om også de siste trønderske jordbæråkerne forsvinner om noen år. Det er en beintøff bransje, der den lave lønna til de utenlandske plukkerne utgjør opp mot halvparten av produksjonskostnadene.

Kanskje ender man opp med en håndfull mega-industrielle, spansk-inspirerte 'jordbærfabrikker' på Østlandet, der en kombinasjon av effektiv drift, ny teknologi og sesongarbeidere på luselønn konkurrerer med importerte jordbær.

Da kan vi kanskje fortsatt glede oss til 'norske' jordbær fremover. Og fortsatt slippe både slitet med å plukke dem eller kostnadene med å tilby 'norske' lønns- og arbeidsforhold til lokale ungdommer.

Johan Fredrik Rye er professor i sosiolog ved NTNU