En liten refleksjon på kvelden når det ser ut til at vi kan få slått på bransjen vår igjen. Nå har vår bransje ved noen anledninger de siste to årene fått inntektsforbud. Det har vi akseptert. Ikke med velvilje, men vi har akseptert det. Og føyd oss. Venner og kolleger av meg har tapt all egenkapital opparbeidet etter å ha jobbet hardt i mange tiår. Vi driver ikke med all verdens bunnlinje i denne bransjen, men vi står på.

La oss si at det var for eksempel eiendomsbransjen som fikk et eller annet påbud som fratok dem inntekt slik at selskap gikk over ende. Eller verftsindustrien. Nei, det er ikke markedet som svikter, men du får et pålegg om ikke å bygge båter. Jo, du får bygge båter, men ikke med sveisere. Dere kan klinke. Eller oljebransjen, dere kan pumpe, men for hånd. Eller oppdrettsbransjen. Jo, dere får fôre fisken, men kun med marint protein fra Norge og ingen soya fra Brasil.

Dere ser tegningen. Hadde de føyd seg? Slik som vår bransje? Nå har ikke vår bransje et eget departement, selv om vi sysselsetter flere folk enn hva de tre departementenes bransjer sysselsetter- til sammen (fiskeri, landbruk og olje). Korriger meg hvis jeg er på bærtur, men jeg er redd vi er lette å ta fordi vi er en sysselsettingsmaskin nesten uten sidestykke, men vi har ikke noen særlig bunnlinje på eiersiden. Vi er småbedrifter. Eiere som jobber på gulvet.

Det er ikke mange av våre som glitrer imponerende med de klassiske velstandstegnene som shipping, oppdrett, olje og eiendom kan. Så etter mange nok runder blir vi vel stående igjen med en håndfull med business-smarte serveringssteder. Kjeder. Som står på de blødende skuldrene til småbedriftseierne som satset alt, og mistet det meste. Og en stab som fant en annen bransje.

For en ting er sikkert, man blir god til å jobbe i denne bransjen. Man får jobb utenfor. Men hvor skal man feire, feriere, ta med forretningsforbindelser ut, spise romantiske middager, vise norske råvarer, imponere familien fra Amerika, om vi utarmes slik at vi ikke lenger er gode?

Gjestene har stor kompetanse og stiller krav. Men kan du kreve perfekt varmebehandlet fisk om det ikke er nok faglærte kokker igjen i bransjen? Eller servitører med innsikt i mat, drikke og mennesker? Verdien av oss ser dere utenfor antagelig for sent. Eller gi bransjen vår det dyttet vi behøver nå. Ikke krangle ned prisen på bryllupet.

Kjøp en sofa mindre og gå på byen med folkene dine. Reis på ferie og la andre lage maten. Spis lunsjen din på en kafé eller restaurant, ikke matpakka eller kantine. Ta det styremøtet og gå ut etterpå med spanderbuksene på. Norsk næringsliv utenfor vår bransje har visstnok gått så det ljomer de siste åra. Bruk litt av det på folkene bak grytene i salen og i baren. Vi er her. Vi er dog ingenting uten gjester.

Innlegget sto først på Svennings Facebook-side