«Når livet tar en sving ut i det grå og svarte, la dette være huskeregelen»

– Heldigvis slår ikke et svart lyn ned i livet så ofte. Og heldigvis kommer doktor Tid ofte til unnsetning – attpåtil med noen råd, skriver Siri Fjellvang Tobiassen i helgekåseriet.

«Jeg skulle i stedet danse til den beste musikken, parallelt med at jeg snekret meg en livbåt». «Jeg skulle i stedet danse til den beste musikken, parallelt med at jeg snekret meg en livbåt». Foto: Rune Petter Ness

Denne teksten er den følelsen jeg hadde da det svarte lynet slo ned i mitt liv. Det gjaldt heldigvis bare meg selv, og det var heldigvis verken pest eller kolera. Men av og til blir forfremmelsen du venta å få, i stedet gitt til en annen – en yngre og mindre fortjent person enn deg.

Eller all investering du brukte på et bestemt prosjekt, faller i grus og du står der og faktisk ikke vet hva du skal gjøre. At all din innsats på sett og vis blir latterliggjort. Enten det gjelder kjærlighet, egen bedrift eller gjennomslaget du var forespeila – men i stedet kom altså den brå avvisningen eller tapet. Det er dette denne teksten handler om.

Jeg er på det svarte stedet nå. Der hvor jeg vet at det jeg gjør er forgjeves. At de siste to årene har vært bortkastet. At jeg taper ansikt nå. At jeg ikke holdt mål da jeg trodde målstreken lå rett foran meg.

Jeg er på det svarte stedet nå. Der ingen glede fins. Der fragmenter av kopier av lykkemimesis ikke lenger fins. Det er svart.

Jeg er på det svarte stedet nå. Og det fins ingen redning. Det fins ingen nåde. Det fins ingen forståelse. Det fins ingen hjelp. Bare knyttnever og utslettelse.

Når man er der i dødens landskap. Hvor ingen fugler synger. Ingen humler bader i blomsters rikelige overflod av lykkelig nektar. Det er grått. Uten konturer. Ingen farger. Ingen kontraster til det svarte.

Man blir som ens eget gjenferd, bærer det samme ansiktet som da jeg trodde jeg kunne klare det. Da jeg trodde jeg var nær målstreken. Da jeg nærmest kunne føle lykken over å passere grensen, og ha klart det. Armene hevet til seier.

Jeg er på det svarte stedet nå. Målstreken fins ikke. Hverdagen fins ikke. Det er ingen foran. Det er ingen bak. Det er vertigo uten noen tråd.

Og man synker.

«Men jeg er ikke død. Ikke en gang besvimt. De som ikke forfremmer meg, går glipp av meg – jeg trenger faktisk ikke jobbe akkurat her». Foto: Adresseavisen

Jeg er på det svarte stedet nå. Der hvor ingen kan løfte meg, og jeg ikke er sterk nok til å gjøre det selv. Selv om jeg prøver.

Sitter her i det svarte og prøver å finne løftet. Finne oppstigningen til lyset. Men det er bare mørke. Det spiller ingen rolle hvilke krefter jeg prøver å mane fram. Det er ingen til å besvare mine bønner. Svart likegyldighet og hånende knyttnever.

Og hvordan gikk det så med meg? Jo, jeg ble nummen i følelsene. Så nummen at jeg reiste meg sjøl opp og gjennomførte mitt prosjekt –uten følelser og uten at noen trodde på meg.

Jeg var min eneste støttespiller, men det viste seg at jeg hadde litt kunnskap, tross alt. Jeg var ingen nybegynner. Jeg bestemte meg for at hvis min skute skulle synke, så skulle jeg sannelig ikke sitte gråtende som et offer på dekk.

Jeg skulle i stedet danse til den beste musikken, parallelt med at jeg snekret meg en livbåt. Krefter jeg ikke ante fantes, fantes likevel i meg. Jeg klarte det umulige. Jeg gikk ut av situasjonen kvalmsliten, men som hel ved.

Som en vinner. Jeg våget å stole på mine kunnskaper – og trosse dem som sa at jeg ikke var god nok. «In your face!» Jeg klarte det – alene, og ved å spørre venner til råds.

Jeg vet at ikke alle klarer det. Men jeg er bra sikker på at vi tåler og holder ut mye, mye mer enn vi selv tror. Det er mulig, bare vi går i dypet av oss sjøl – og bestemmer oss for å faktisk ha ta kontrollen, enten det går bra eller dårlig.

For det eneste vi til slutt kan kontrollere, er faktisk oss sjøl. Ja, vel: så fikk jeg ikke forfremmelsen. Jeg fikk ikke den jeg elsket. Mine investeringer slo feil.

Men jeg er ikke død. Ikke en gang besvimt. De som ikke forfremmer meg, går glipp av meg – jeg trenger faktisk ikke jobbe akkurat her. Jeg kan søke ny jobb. Den som ikke ville ha meg, går glipp av fantastiske og vanskelige meg. Jeg trenger ikke hate hen, men jeg kan tillate meg å ha hulkende kjærlighetssorg og så komme over det.

Jeg gikk konkurs. Jeg tapte. Jeg må likevel leve. Gå i skogen. Kjenne styrken fra livet – som ikke er penger. Jeg lever. Jeg er ikke en gang besvimt. Jeg reiste meg igjen. Jeg måtte bare finne veien opp. Og det gjorde jeg.

Jeg klarte meg. Med «+» bakom.