For en tid tilbake gikk medieprofilen og den tidligere fotballspilleren Freddy Dos Santos ut og kritiserte Dagbladet for å sette kaffen i halsen på folk med følgende overskrift: «Forlenger tiltakene til 1. juli», sammen med et gatebilde fra et eller annet sted. Det kunne i aller høyeste grad se ut som om koronatiltakene skulle forlenges til 1. juli

I realiteten handlet saken om en ganske minimal problemstilling, om at svenske transportselskap ikke får lov å kjøre med folk på lasteplanet, noe som oversatt til norske forhold handler om at det ikke blir anledning for russen å stå på en lastebil 17. mai. Altså en helt latterlig nyhetssak å presentere i Norge, fullstendig uten verdi, relevans og substans. Bare fryktelig trist for Dagbladet.

I et intervju som podcasten «Tut og mediekjør» gjorde med Dagbladets nyhetsredaktør Frode Hansen, forklarte han hvordan det tenkes. Han snakket om enorm vekst på digitale flater, og om hvordan de måler hver enkelt sak etter hvor raskt folk går ut av den, hvor mye av saken som faktisk leses, og hvorvidt leseren går videre og trykker på lignende saker eller lenker i teksten til andre saker.

Her er det om å gjøre å ha lav score på første parameter, folk må bli i saken. Så må det være høy score på de to andre, folk må altså helst lese hele teksten, og aller helst bli så interessert at de også leser andre tekster om samme tema. Alt dette – selv om det er irriterende å vite at jeg som leser blir målt på hvert eneste klikk og scroll jeg gjør – er jo egentlig vel og bra. Det burde være gode mål for en journalist å lage en så god tekst at folk leser den, og blir mer interessert i temaet.

Hvorfor lager likevel Dagbladet saker der overskrifter er så langt fra temaet, eller så intetsigende, at du ikke bare forlater selve saken, men hele mediehuset, og i tillegg dryler mobilen i veggen i forbannelse og fortvilelse over hvor kynisk og dum verden er blitt? Det er mulig svaret ligger å lese mellom linjene i nyhetsredaktør Hansens svar, for han nevner vekst i annenhver setning.

Det er mange i mediebransjen som mener at Dagbladet er verst. Det er mulig jeg også hadde ment det, dersom jeg fortsatt leste Dagbladet. Men det sluttet jeg med for lenge siden, av en grunn. Nå er det imidlertid slik at alle mediehus sitter på de samme analyseverktøyene, og måler hver eneste leserbevegelse. Det er et kraftfullt våpen å ha i hendene.

Derfor ser vi spor av den samme tendensen på tvers av de fleste mediehus. Kampen om leserne er knallhard, og dersom man klarer å måle seg til at enkelte grep virker bedre enn andre for å lokke lesere inn i en sak, er det fristende å bruke den. Jeg har reagert på manglende relevans mellom sak og overskrift på de aller fleste nettsteder jeg besøker, og det er ikke få. Like inn i hampen irriterende hver gang.

Så kan man si: Er det så farlig, da? Mitt svar er: Dette er noe av det aller farligste vi kan drive med. Seriøse, frittstående og tillitvekkende medier er det viktigste bolverket som eksisterer mot maktovergrep og anti-demokratiske bevegelser. Det er ikke for ingenting at Donald Trump gjorde det til en fanesak å hevde at nyhetene var falske. Det ga ham det tyranniske spillerommet han søkte. Og det virket – 74 millioner stemte for gjenvalg.

Trump maktet å drive tilliten til mediene til et historisk bunnivå i 2016, da bare 32 prosent av amerikanerne hadde tillit til mediene. Blant hans egne velgere var det bare 16. Når det blir slike tall kan vi nesten begynne å snakke om at den 4. statsmakt har abdisert, den virker rett og slett ikke lenger. Det er veldig, veldig skummelt.

I Norge viser en undersøkelse fra 2020 at tilliten til mediene er høy, 85 prosent, og at den er tilbake etter et markant fall etter den famøse dansevideoen med Trond Giske i hovedrollen. Det er godt at den er tilbake, men samtidig viser dette hvor skjør tilliten er. Derfor kan vi ikke tillate at det bedrives guttestreker på desken, vi må forlange og forvente ansvarlighet og profesjonalitet fra redaktører på alle nivå.

Tar klikkjaget helt over mister vi mediene. Og da rakner alt – tro det eller ei.

Vi må rett og slett trykke gode redaktører til vårt bryst (og der kom det akkurat tilstrekkelig relevans i teksten til å kunne forsvare overskriften).

God mediehelg.