MINNEORD: «Spør deg selv hva du virkelig har glede av å gjøre. Og så skal du gjøre det! Gå din egen vei. Sva marga.» – Arne Næss
Dette er ikke bare et minneord, men også en hedring av en forbilledlig person med navn Sigve Bremset.
Sigve oppdaget tidlig i tenårene klatring som aktivitet. Innendørs, men også utendørs, på klipper. Dette ble han så gira på at han valgte å satse – han gikk «all in». Det gikk rykter i klatremiljøet at det fantes en gutt i Steinkjer som nettopp hadde begynt å klatre, og som allerede etter få måneder viste et enormt talent. En dag dukket det opp en forespørsel om det var mulig å få bli med å klatre litt sammen med oss? Vi var så heldige å få Sigve med i vår Ungdomsgruppe i Håmmår’n FjellSportKlubb i Levanger.
Til minne om Sigve Bremset
Det ble tidlig klart at vi hadde å gjøre med en talentfull, sterk og flink gutt. Utenom det vanlige. Med sitt gode vesen, ble han et naturlig midtpunkt i gruppa. Vi var med han på Norgescup i klatring flere ganger – han ble «Håmmår’n sitt bilde» utad. Han var lojal til klubben, også etter at han som 16-åring tok det tøffe og dedikerte valget å dra til Lillehammer og NTG sin klatrelinje. I konkurranser fortsatte han å representere Håmmår’n. Det synes vi var stas!
Etter to år med sterkt fokus på klatring gikk han lei, og droppet sisteåret på Lillehammer. Motivasjonen for å konkurrere og satse forsvant – andre aktiviteter fristet mer. Men klatrelysten var heldigvis ikke helt borte. Nå og da de siste årene kom det meldinger fra Sigve om klatrerelaterte spørsmål, eller om vi skulle ta ei klatreøkt sammen. Alltid trivelig og god å være sammen med, selv for oss som var over dobbelt så gammel. Han valgte å investere litt tid i oss, og viste nok på den måten takknemlighet for årene med oss som trenere, – nå som klatrekompiser.
Drapssiktet mann var i diskusjon ved åstedet i Steinkjer rett før påkjørselen
Med klatringen som bakteppe, står likevel mennesket og personen Sigve fram for oss som det aller flotteste. En sunn, disiplinert, blid, omgjengelig, talentfull, ydmyk, høflig ungdom og etter hvert ung mann. En med gode holdninger og verdier. En som fulgte sine drømmer, som gikk sin egen vei. Som hadde livet og mulighetene foran seg. Glimtet i øyet, iveren etter å møte veggen som vi sier i klatremiljøet, for å nå toppen. En ener! Makan til fin fyr skal du lete lenge etter!
Brått ble det meningsløst slutt, – av alle ting, på et fortau. Våre tanker og dypeste medfølelse går først og fremst til pappa og mamma, søsken og nær familie. Men også til alle andre som var så heldige å få kjenne Sigve. Vi skulle så gjerne hatt mange flere koselige klatreøkter sammen.
For oss, Sigve, blir det slik: Hvis det finnes et evig klatreparadis, så håper vi du har tørre forhold, en lun sendebris i ryggen, klatresko som sitter som støpt, og en kalkpose som aldri går tom. Og uendelig med styrke i fingrene, uten bekymring for å bli pumpa.
Takk for at vi fikk kjenne deg. Vi glemmer deg aldri!