«Norge – kjempetullingers fødeland?»

– Har nordmenn gått fullstendig av skaftet, spør Siri Fjellvang Tobiassen i helgekåseriet.

Foto: DYREBESKYTTELSEN NORGE NORD-TRØNDELAG

Hva er det som skjer med oss norske folk? Det en gang så staute, fredsskapende og stolte folkeslag? Daglig blir jeg kvalmrysta over stadig nye overskrifter i media om hengte kråker, torturerte katter med hagl i kroppen, vingeklipte duer, smådyr bundet fast, med øynene stukket ut, måker levende limt fast på veien, eller som det nyeste: en mann som har reist land og strand rundt i Norge og lånt ut hunden sin for seksuelle overgrep og generell mishandling. Kyr som blør i hjel innvendig fordi vi kaster brusbokser inn i beitene deres, er blitt en årlig sak.

Er vi blitt gale? Fullstendig uten hjerte eller hjerne?

Vi lar hundene slippe fri i beiteområder for sau, eller der villrein ferdes. Dyrene får lungene sprengt, eller blir revet opp av «menneskets beste venn», samtidig som vi roper over oss i blodtørstig hat når ulv, gaupe eller bjørn tar sau.

Å miste dyr på en slik bestialsk og grusom måte til rovdyr, er jævlig, det er helt klart. For sauen spiller det vel mindre rolle om det er en ulv eller en hund som dreper den.

Men de er dyr uansett, både sauen og hunden. De oppfører seg som dyr. Vi mennesker, derimot, vet hva vi gjør. Vi vet at vi påfører andre levende vesener smerte, lidelse og grufullhet når vi torturerer, limer fast, eller leier ut for vold-moro. Det gjør ikke rovdyrene. De er grusomme, ja, men de kalkulerer ingen påført lidelse for den de dreper. Det gjør vi, verdens verste rovdyr ever, når vi piner smådyr, skyter med hagl på katter, eller bare hiver hundehvalpen på havet, med stein bundet fast i føttene. Eller legger ut pølsebiter med barberblad i, i parken.

Hva er det som har skjedd med oss? Hvordan holder vi ut med oss selv, når vi gjør slike ting? Filmer grufullhetene og legger ut på nettsteder.

Og vi tar oss til rette. Énmetersregelen gjelder ikke oss. De gjelder blåsvensker, muslimer, studenter, homofile og svarte. Vi skal ha plass. Vi skal med først. Vi skal skyte ulv og vise fram tennene på selfier. Vi skal feste. Vi skal for faen på første fly til «granca» og velte oss i grisefest, billigøl og røyk. «Fordi vi fortjener det!».

Hva er det med oss? Vi skaffet oss katt i mars, i karantenetida, og dumpa den i skogen i mai.

Hva er det for slags grunne, stupide grilldressfolk vi har blitt? Har vi kommet så langt fra naturen at vi hater den? Ennå vi bor i verdens vakreste og reneste land. Er vi blitt redd naturen i mor Norge? Så redde at vi dreper den og dens vesener, enten det er måke, katt eller jerv?

Vi går rundt og mistror hverandre, mistenker hverandre, skriver stygge, fæle ting om hverandre på nettet: «Er det nødvendig med Pride, da? Kan de ikke bare homse i vei i skapene sine?», samtidig som vi sjøl føler oss krenka bare noen ser skrått på oss.

Vi peiser på med forurensing rundt oss. Havene og jorda er fulle av microplast. Hval blir skylt på land, skinnmagre, med magen full av plastposer, plastflasker, oppvaskbørster og etter hvert munnbind.

Vi bor øverst på søppelhaugen, mens vi ser på «Norske Rednecks», stupide campere og ensomme danskebåtturister, og håper på sex, fyll og krangel live på «Ex on the Beach». Hva er det for slags folk vi har blitt?

Vi lever nå. Samtidig. I lag. Alle som er her. Også katter og måker. Vi trenger ikke gjøre oss sjøl mer grusomme og hjertekalde. Tvert imot. Vi trenger å ta oss sammen, slik Atle Antonsen sier i reklamen.

Takk.