Jeg elsker jobben min.

Det sies at om du havner på intensiven så er du et steg nærmere himmelen, siden man er så syk når man først havner der.

I jobben min får jeg hver eneste dag redde liv. Jeg får brukt min kunnskap og kompetanse til å gjøre en forskjell. Hverdagen som intensivsykepleier har alltid vært hektisk. Hodet må være skjerpet til enhver tid, for å unngå at fatale feil skjer.

Jeg elsker jobben min.

Vi er et team som støtter hverandre, som ser hverandre og som opplever godt og vondt sammen. Noen dager ler vi sammen, andre dager gråter vi. Vi deler kunnskap og erfaringer for å kunne være best i det vi gjør.

Jeg elsker jobben min.

Nå har vi stått i en pandemi i snart to år. Vi har vel egentlig aldri hatt pause.

Vi er fortsatt et team, som gjør alt vi kan. Men vi er slitne. Veldig slitne. Vi ler ikke så mye sammen som vi gjorde før. Vi er blitt mer tause. Får vi noen gang en normal arbeidshverdag igjen?

Intensivsykepleiere over hele landet slutter. Mange er sykemeldte. De orker ikke mer. Man kan lage så mange intensivplasser man bare vil, men det hjelper lite når de med kompetanse ikke finnes. Snart når vi en krise vi ikke en gang kan forstille oss når vi har så lite folk å ta av. Pandemi eller ikke. Lyset i enden av den tunellen er nesten ikke å se.

Vår nye helseminister sa at politikerne selvfølgelig skulle ha julebord i år, det har de jo fortjent siden de nesten har jobbet døgnet rundt de siste to årene, mens vi som jobber i helsevesenet har måttet avlyse våre for lenge siden. Fordi vi må jobbe, sykehusene er fulle. Men vi får vel en applaus for det også, så da bør vel vi være fornøyde. Tusen takk.

Jeg elsker jobben min brukte jeg å si.

Akkurat nå vil jeg heller si at jeg elsket den. Og akkurat det er jeg nok ikke alene om.

_________________________

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.