Vårens vakreste eventyr er på gang oppe på Vallem gård hos søster, svoger og niese. På gården hvor høner og haner går fritt på tunet, katter som nyter solskinn liggende i skinnfell, Esther, Jack Russel terriern som sprer glede og tenåringen Milli, som fyller hele familien med framtidstro med gode og sunne holdninger, der pågår nå lamminga.

Friske små lam spretter ut en etter en. Noen vil ha behov for flaske, andre vil trenge ekstra kjærlighet. De blir å hoppe rundt i fjøset, av glede, lite vet de enda hvilken verden de skal få utforske når de slippes ut på beite. Fra strandkanten nede ved Snåsavatnet og opp til høydedragene rundt gården vil de gå rundt å gjøre mat av gress og planter som vi mennesker ikke kan nyttiggjøre oss av. Den verdien og matsikkerheten disse beitedyrene i Norges land utgjør er uvurderlig. Ikke bare gjør de mat av natur vi mennesker ikke kan bruke til vårt matfat, men de holder også naturen i hevd, slik at den ikke gror igjen. Og de produserer naturgjødsel som er til nytte for annen matproduksjon. Deres rolle i den norske beredskapen er stor, og så sabla viktig!

Noen av de viktigste kjennetegnene ved Norge, fortsatt, er spredt bosetting og at vi tar hele landet i hevd. Men dette bildet av landet vårt er truet. Det blir færre bønder og bruk, natur som gror igjen på grunn av at beitedyrene forsvinner. Det blir lengre og lengre mellom hver bonde. De får færre å støtte seg på, færre kolleger, og risikoen for ensomhet, økonomiske bekymringer, manglende framtidstro, psykisk sykdom og at de gir seg med matproduksjon blir større. Når bonden først forsvinner, tar det ikke lang tid før annen viktig infrastruktur i bygde-Norge legges ned. Som for eksempel barnehage, lokalbutikker, skole, industri og eldreomsorg. Videre rammes dugnadsånden, frivilligheten og den norske beredskapen som vi holder så høyt.

Det er ikke norsk beredskap verdig å hvile oss på økt import av mat samtidig som at egen selvforsyningsgrad går ned. Hvordan kan vi med stolthet hvile oss på at vi tar maten ut av munnen fra mennesker i andre land? Krigen i Ukraina viser hvor sårbar verdens matvareproduksjon er. Som nasjon er det derfor viktig at vi nyttiggjør oss av de naturressurser som vi har tilgjengelig. Vi må slutte å bygge ned matjord, vi må få ei økt satsing på seterdrift, få tilbake beitedyrene der naturen gror igjen, spise mer grønt og vi må styrke de økonomiske rammevilkårene til bøndene slik at det igjen blir levelig med en gård og et bruk der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Alt må ikke være så jævla stort hele jævla tiden.

Mitt største ønske denne våren er at denne våren ikke blir den siste hvor min nærmeste familie kan få drive med vårens vakreste eventyr. Dessverre teller de også på knappene, de også preges av usikker framtidstro, de også er bekymret for alle sine kolleger i hele Norges land som nå sier at vi er ved et tydelig og ekstremt viktig veiskille. For forsvinner bonden, så forsvinner det bygde-Norge vi kjenner, den norske matsikkerheten, den nasjonale beredskapen og viktig infrastruktur går tapt.

La ikke dette bli den siste vårs vakreste eventyr.