DEBATT: Det er kun et spørsmål om tid før næringslivet forstår verdien av lærerne våre. Da kommer norsk skole til å slite med å holde på de beste og mest nytenkende lærerne sine. Det forundrer meg at lærerne ikke får den anerkjennelsen og bekreftelsen de fortjener gjennom et rettferdig lønnsoppgjør. Og at våre folkevalgte ikke løfter og belønner menneskene som formidler nødvendig kunnskap til våre barn og ungdommer.

En av norsk næringslivs største drivere er nettopp kunnskap – nøkkelen til all utvikling og det vi lever av. Som leder i næringslivet og med kjennskap til flere bransjer, ser jeg at verdsettingen av kunnskapsoverføring, kompetanseheving og livslang læring blir et konkurransefortrinn for flere og flere virksomheter. Og hva er det grunnleggende i alt dette, jo – pedagogikk.

Når næringslivet legger opp sine utviklingsløp for kunnskapsoverføring, trenger vi metodikk. Metodikk som bidrar til at våre seniorer kan identifisere essensen av vår kunnskap, og igjen evner å overføre kunnskapen til juniorer på en måte som gjør at de lærer og kommer seg raskere opp på et høyere nivå. Juniorene på sin side, bidrar med frisk innsikt i nye arbeidsmåter og utfordrende spørsmål og høye forventninger.

Hurtig og relevant kompetanseheving er en annen suksessfaktor vi higer etter. Å lære nye fag, ny metodikk og nye ferdigheter krever teori, pedagogiske løp, trening og praktiske øvelser. Gjerne i en kombinasjon av fysisk undervisning og e-læring. Livslang læring handler om å ha en plan for utvikling av egen kompetanse hele arbeidslivet, for å kunne være konkurransedyktige. Da må vi være trygge på at en arbeidsgiver legger opp det løpet som passer den enkelte arbeidstaker best.

Alt dette er pedagogikk. Et fag som blir bare verdt mer og mer i næringslivet. Vi ser selskaper som Motimate, Attensi og We Are learning som bidrar inn i ulike bransjer for å hjelpe dem å øke sin kompetanse og sine ferdigheter. I tillegg ser vi at private aktører innenfor kurs og utdanning profesjonaliserer seg og konkurrerer om å være best innen relevant videreutdanning, fleksibel utdanning og eksperimentell kunnskapsformidling. Alt dette vil komme oss til gode.

Og mitt poeng er at det vil kreve de beste og mest innovative pedagogene, og de vil derfor forsvinne fra skolen. Jeg har flere «gamle» lærere i min egen omgangskrets. La meg trekke frem ferdighetene jeg ser: De er gode coacher og ledere som hele tiden motiverer og støtter elevene i klasserommene hver dag. De er har masse kunnskap, som gjør at de kan mestre alle de varierte utfordringene i skolehverdagen.

De er trent på å tilegne seg ny kunnskap, som de enten bruker selv eller overfører til andre. De er gode kommunikatører, som evner å formidle riktig budskap til riktig målgruppe. De er som regel godt trent på både autonomi og samarbeid, de tar eierskap og ansvar, alene og sammen med andre. De er vant til å måtte få enormt mye utav få ressurser. De må ha mye empati. De jobber med mennesker med ulik grad av motivasjon og perspektiver, hver dag.

Tålmodighet er vel også en ferdighet, slik jeg ser det. Ikke rart de er attraktive i næringslivet. Flere av de lærerne jeg kjenner, har vært ute i næringslivet, brukt sin kompetanse og luktet på sagmugg og høyere lønnsslipper i perioder. Men de har heldigvis gått tilbake til skolen. Jeg sier heldigvis, fordi jeg anerkjenner at de gjør en enda viktigere jobb der.

Og jeg har selv en «gammel lærer» som en av mine nærmeste kollegaer, som fremdeles mener at læreryrket er verdens viktigste, samtidig som han ga seg fordi det krevde for mye av ham. Han ser verden litt annerledes enn meg, og tilfører alltid perspektiv jeg ikke har selv. Det er bare et spørsmål om tid før næringslivet henter lærerne. La oss verdsette dem der de er – det er der vi trenger dem mest.

Dette innlegget ble først publisert av Midtnorskdebatt.

_________________

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.