Jeg er så innmari treg til å oppfatte trender. Det er minst ti år siden min favorittinteriørbutikk hadde noen kule, finske lamper utstilt. Dyre var de, og høyt hang de, så jeg slo det fra meg. Nå, når alle har dem og jeg endelig har tatt meg råd, så er det ikke like enkelt lenger. Butikken som hadde dem er lagt ned, og det forbannede internettet har rotet det hele til for meg.

For det har seg slik at da jeg fikk lyst på finsk lampe igjen, så gikk jeg på Google og søkte, med så banale søkeord som «kule, finske lamper». Og der var de jo, lampene fra Secto. Kom opp på skjermen med en gang, og inviterte meg inn i diverse nettbutikker der jeg kunne vandre rundt mellom hvite og svarte og valnøttfargede varianter – i mange slags fasonger, til mange slags priser.

De var fortsatt dyre, såpass dyre at jeg ikke slo til med en gang. Dessuten har jeg et prinsipp, nærmest, om å bruke byens butikker til slikt — nettsøket var bare for å få litt mer kunnskap, og for å få en idé om pris, slik at jeg ikke skulle bli lurt trill rundt på butikken. Så jeg la det fra meg for en stund, mens jeg grunnet litt på saken.

Men det skulle jeg ikke få lov til. For både Google og Facebook og Apple (de kjenner hverandre, naboer i Silicon Valley) hadde oppdaget at finske lamper var noe for meg. De vet sikkert hva jeg tjener og at stikkontakten over spisebordet ikke er i bruk — så de hang seg på, selv om jeg gikk ut av butikken.

Dermed begynte de fordømte finske lampene å dukke opp hvor enn jeg gikk og hva enn jeg gjorde. Da jeg sjekket været i Lenvika, da jeg så på volleyballresultater for BK Tromsø, da jeg leste en nyhetssak om valget i Venezuela — hver eneste gang dukket det opp et forbannet banner som sa «du skal vel ikke ha deg en finsk lampe, tilfeldigvis?».

I det virkelige liv kan dette sammenlignes med å kikke litt på ei «ullhuv» på Cubus, for så å legge den tilbake og gå en tur på Jernia i stedet, skulle jeg ikke hatt en hammer mon tro? Alt mens du står der og ser på en ålreit hammer, så dukker det en tulling som har fulgt etter deg fra Cubus og spør om du ikke likevel skal ha deg ei «ullhuv». Du klikker, og han forsvinner, men når du setter deg på kafé og åpner menyen litt etterpå, så kommer han igjen. «Sku du’kje likavel hatt dæ ei ullhuv»?

Det kalles cookies, eller informasjonskapsler, denne teknologien som ligger bak alt dette. Enkelt fortalt er det slik at da jeg besøkte nettbutikken med finske lamper, aksepterte jeg at dette firmaet lagret en liten informasjonskapsel på min datamaskin, eller på min mobil, om det var det jeg brukte. Det er som om de har satt en navnelapp på meg. Dermed gjenkjennes jeg, hvor enn jeg går. Akkurat som når man er på konferanse og får navnelapp, og glemmer å ta den av når du går ut av hotellet.

Så hyrer nettbutikken med de finske lampene noen teknologiselskap som får som oppgave å spionere på meg, og som passer på å kaste seg fram med en annonse hver eneste gang jeg besøker en nettside. De kan til og med koble mine ulike maskiner, det nytter ikke å gå over på datamaskinen etter å ha blitt gjenkjent med mobilen, de kjenner deg igjen uansett.

Nå er det jo hyggelig å bli gjenkjent, det er ikke det. Men man vil jo helst bli gjenkjent av noen som vil invitere deg inn på kaffe og småkaker, gratis, og ikke av en fordømt kremmer som ikke ser annet enn en vandrende lommebok når du kommer. Det er ufattelig irriterende. Undersøkelser viser at nesten 70 prosent av internettbrukere synes det er ubehagelig når annonser og annet innhold kjenner deg igjen.

Derfor fins det hjelp — det kan jo være særlig nyttig før julehandelen setter inn — en kan slette informasjonskapsler og reservere seg på alle slags vis i innstillingene på dine remedier og apper og nettlesere. Mange anbefaler å gjøre dette, og nettet er heldigvis også en veldig hjelpsom plass, det fins mange sider med nøyaktige beskrivelser av hvordan du kan kvitte deg med utysket.

For min del har jeg tenkt at jeg skal la dem holde på. Jeg tilhører den delen av befolkningen som for evig og alltid tror at menneske slår maskin, så også i dette tilfellet. For jeg virker nemlig slik at når de finske lampene er så innpåslitne og frekke, så skal jeg i alle fall ikke ha dem. Jeg kjøper noe annet, eller klarer meg med det jeg ikke har.

Min hevn blir å sitte stille og rolig, antakelig under det dunkle lyset av en brukt lampe, og se på at nettbutikken med de finske lampene fortsetter å bruke penger på meg.

Perkele, hører jeg bare.