Sist oppdatert:

Jeg hadde en lærer på barneskolen, som pleide å utbasunere: «Alle vant!», hver gang vi hadde en konkurranse. Dette valget har imidlertid bare tapere, hvis du sjekker tallene nøye.

Jonas Gahr Støre blir statsminister, og har brukt masse store ord for å beskrive hvor viktig dette skiftet var for Arbeiderpartiet. De overtar makten, og har med dette vært det største partiet ved samtlige stortingsvalg siden 1927. Det han har gått stillere i dørene om, er at dette var det nest svakeste valget siden Arbeiderpartiet ble dannet i 1887. Folk har nesten aldri hatt mindre troen på dem. 2017 ble ansett som et katastrofevalg for Ap. Da hadde de 27,4 prosents oppslutning. Nå har de 26,4, og én representant færre enn sist. Hurra, liksom.

Høyre kreket seg over 20 prosent, men bare så vidt. Med det, ble de partiet som hadde mistet flest velgere på fire år – hele 4,6 prosentpoeng. De er, rett nok, over stemmetallene fra bølgedalen i 2005 og 2009, men har denne gangen ikke mistet alle velgerne til Frp, hvilket gjør at den blå fløyen er i elendig forfatning totalt. Faktisk har de to, samlet sett, aldri vært lengre unna å ha regjeringsmakten i moderne tid.

Senterpartiet går mest frem siden forrige valg. Skal liksom de være misfornøyde? Ja, for hvis man spoler noen få måneder tilbake i tid, så lå de nesten ti prosent høyere enn de 13,6 prosentene som til sist stemte på dem. Å hyle i seg champagne etter en total fiasko av en valgkamp, føles rart, men hvem bryr seg vel om detaljer. Drømmen om å utfordre Ap med henhold til statsministervervet, virket brått uendelig lang borte, men man får i alle fall sitte ved avgjørelsens bord – om ikke annet.

Fremskrittspartiet trodde at med en gang arveprinsessa, Sylvi Listhaug, overtok og de var ute av regjeringen, ville partiet nå høyder de tidligere bare hadde drømt om. Eventyret endte imidlertid ikke helt slik. Ved årets valg ble de Norges fjerde største parti. Så ubetydelige har de ikke vært siden 1993. Fra høyder på 22,9 prosent i 2009, er de nå halvert. På bare 12 år. Har noen prøvd «ert-under-madrassen»-trikset for å finne ut om hun er en ekte prinsesse?

SV hadde en skrøpelig valgnatt. Fra å ha solt seg i valgoppslutning på nærmere 15, føles det som en utligning imot på overtid å bli avspist med 7,7 prosentpoeng. De har selvsagt tilbakelagt år der det var langt verre. Troverdigheten var så pulverisert etter forrige regjeringssamarbeid at de bare var 0,1 prosent over sperregrensa i 2013. Sammenlignet med det, var årets resultat bra. Men så undrer man på hva som skjer hvis de går inn i en ny regjering.

Rødt økte med hele syv stortingsplasser, fra én sist. Har ikke de grunn til å feire? På sett og vis, men ikke helt. Selv med en oppslutning godt over sperregrensa og flere stortingsrepresentanter enn de noensinne har hatt, ender de opp uten noen reell makt. De kom ikke «på vippen», så hvis SV, Sp og Ap bare klarer å enes om noe, blir det sånn. Bjørnar Moxnes får det imidlertid mer sosialt i stortingssalen, og det er da noe. Men det er for mye malurt i jubelbegeret til helt å ta av.

Ropstad har særs lite å rope hurra for. KrF ble naglet til korset av sine tidligere velgere og havnet under sperregrensa, for første gang i moderne tid. Går man tilbake til 1997, hadde partiet flere stortingsrepresentanter enn Høyre. Just saying!

Som en rutinert høydehopper, har Venstre en forunderlig evne til akkurat å berge seg over sperregrensa i siste liten. Det gjorde de også i år, selv om regjeringssamarbeidet ikke akkurat har gjort deres rykte som miljøparti særlig godt. Slik som fordelingen ble på tinget, har likevel partiet – med sine åtte representanter – mindre påvirkningsmulighet enn noen gang tidligere.

MDG har i grunn vært i godt driv – inntil de trynet på oppløpssiden og havnet på skuffende 3,9 prosent. Det blir som å havne rett utenfor pallen i OL. Med det, vil de ikke kunne være med og påvirke stort, selv med tre representanter.

Ingen skal imidlertid fjerne stettglasset fra bordet til Pasientfokus. Protestpartiet ble dannet med det ene målet for øyet å få sykehus til Alta, noe som engasjerte enormt lokalt, og skaffet dem én stortingsrepresentant.

Det jeg er mest spent på, er selvsagt hvilken utenrikspolitikk de tenker å føre? Kanskje en atomkrig mot Hammerfest er på trappene.

Publisert: Sist oppdatert: