Steinkjer kommune trenger ingen masterplan dersom den ikke fylles med reelt innhold. Steinkjer kommune trenger først og fremst en tydelig vekststrategi, og en politisk ledelse som har mot til å fatte de riktige beslutningene til riktig tid.

Politisk ledelse handler etter mitt skjønn om tre grunnleggende ting:

  1. Sett kurs.

  2. Hold kursen over tid – også de dagene det er dårlig vær.

  3. Skap begeistring for kursen.

Hvilken kurs har egentlig den politiske ledelsen i Steinkjer staket ut for kommunen vi bor i?

Formannskapets behandling av «Steinkjer 2025» gir i alle fall ingen svar. Hovedspørsmålet som blir stående igjen etter formannskapets behandling er: Er det egentlig noen voksne hjemme i politisk ledelse i Steinkjer?

Helt siden jeg flyttet til Steinkjer for snart to år siden, og begynte å følge lokalpolitikken på nært hold, har det forbauset meg at ikke Steinkjer kommune har en tydeligere strategi for vekst og utvikling – gitt de store fortrinn som er skjenket kommunen fra fylke og stat – i alle fall sammenlignet med nabokommunene.

Steinkjer er et av Norges største landbrukskommuner med dertil tilhørende forsknings-, utviklings- og produksjonsmiljø, er universitetsby, er vertskap for den regionale tingretten, Statsforvalteren, NAV, administrasjonen i Trøndelag fylkeskommune og har et av fylkets snart mest interessante kulturhus midt i byens midte samtidig som man er handelssentrum for et omland mye større enn egen geografi. Industriområdet på Tjuin i Malm er et eventyr i seg selv, og i helga arrangeres et av landets råeste festivaler i byen.

Hvordan er det mulig å ikke skape vekst, framtidstro og optimisme på skuldrene av dette?

I kommentaren «Den mest brutale vingeklippingen vi har sett på lenge,» av sjefredaktør Sivert Rossing i Trønder-Avisa, peker han helt riktig på den generelle sentraliseringen som en viktig utfordring for Steinkjer. Selv om jeg ikke er direkte uenig i Rossings analyse – og helt riktige påpekning – så vil jeg for min egen del peke på at jeg ikke tror at Steinkjer kommunes hovedproblem er en naturtilstand av sentralisering.

Jeg tror problemet er politisk.

I stedet for å bruke tiden på å utvikle tydelige vekst- og utviklingsstrategier for hvordan man skal skape arbeidsplasser, utregulere nye næringsarealer, tilrettelegge for bosetting, utløse privat kapital og private investeringer i byutvikling og annet næringsliv samt å utnytte de styrkene og fortrinnene som kommunen allerede har, så har kommunestyret brukt svært mye tid, penger og energi de to siste årene på å sette i gang utredninger om skolestruktur, for deretter å stoppe prosessen – ikke bare én – men to ganger!

Det er en kjensgjerning at vi blir flere eldre, og færre nyfødte barn i Norge. Dette gjelder også for Steinkjer, og det gjelder for Steinkjers nabokommuner. Dette utfordrer de tradisjonelle og etablerte strukturene innenfor de to – i særklasse – største budsjettpostene i kommunebudsjettet: Oppvekst, helse og eldre, som utgjør to tredjedeler av kommunens samlede driftsbudsjett alene.

Som beslutningstaker i kommunestyret skaper du imidlertid ditt eget økonomiske handlingsrom. Inntektene fra staten er gitt. Overføringene til kommunen over statsbudsjettet får ikke lokalpolitikerne gjort noe med. Det er hovedsakelig utgiftene det er mulig å gjøre noe med. Skal kommunestyret i Steinkjer evne å frigjøre kraft og energi til et helt nødvendig utviklingsarbeid for å skape flere, helt nødvendige private arbeidsplasser, nye næringsarealer, private investeringer, utvikle attraktive boligtilbud og bidra til at flere flytter inn enn ut – så må kommunestyret husholde med de pengene de har.

Da er det vanskelig å komme utenom oppvekst, helse og eldre uten at grepene blir for små til at de i realiteten utgjør en stor nok forskjell. Når vi samtidig vet at utfordringene knyttet til befolkningssammensetningen allerede er voksende, der behovet for finansiering av omsorgstilbudet til flere og flere eldre blir større og større, mens det reduserte behovet for finansiering i en oppvekstsektor med stadig synkende elevtall ikke blir hensyntatt, så vil en situasjon der politikerne stikker hodet i sanden og styrer unna de vanskelige beslutningene bare føre til at de underliggende utfordringene vokser seg større og større. Til slutt blir behovet for endring så stort at det ikke eksisterer alternativer til å gjøre noe.

Når denne dagen kommer, og kommunestyret endelig tar innover seg at de må gjøre noe med situasjonen, så er vi raskt der at de nødvendige grepene er enda mer smertefulle enn de hadde behøvd å være. Det ville derfor vært mye bedre om politikerne i Steinkjer allerede nå hadde satt kursen mot en mer bærekraftig balanse mellom den økonomiske ressursbruken på helse og eldre på den ene siden, og oppvekst på den andre. Noen kommer nemlig til å måtte betale prisen for den politiske ledelsens beslutningsvegring.

Dessverre tror jeg ikke det er de meste privilegerte blant oss som må betale – men de mest sårbare barn, unge, eldre og andre som er helt avhengige av et kvalitativt godt nok kommunalt velferdstilbud.

Livet som beslutningstaker i kommunestyret er et liv i konstant krysspress. Det er mange som vil «ha noe av deg,» og det er mange som har synspunkter på de beslutninger du tar. Du møter dem på jobben, over frysedisken i butikken og på fritida. Stort sett alltid er det snakk om gode formål som krever din oppmerksomhet, men perspektivet og fokuset i disse kravene ligger også stort sett alltid – naturlig nok – på en mindre del av helheten.

Det er imidlertid dette som er politikerens rolle: Å vurdere, balansere og vekte ulike behov i en helhet for deretter å prioritere økonomiske ressurser og ta beslutninger som tar flere hensyn og ivaretar helheten i en balanse – både i et økonomisk- og samfunnsutviklingsmessig perspektiv. Av og til må man som politiker faktisk også velge mellom alternativer der man i utgangspunktet synes at alle alternativene er dårlige.

Skal Steinkjer kommune lykkes som kommune det neste tiåret så må den politiske ledelsen i kommunen tørre å sette politisk kurs uten å synke til havets bunn med en gang de møter urolig farvann. Av og til kan det være vanskelig å skape begeistring for en politisk kurs der noen blir misfornøyde. Men alternativet til å sette en tydelig kurs er dårligere: Nemlig å gjøre ingenting – status quo – «på stedet hvil».

Da vil det etter hvert bli mange medieoppslag om nedslitte skoler, slitne lærere og manglende forebyggende apparat rundt barn og unge på den ene siden, og slitent personell, manglende sykehjemskapasitet og frustrerte pårørende på den andre. Mens dette pågår lider den generelle samfunns- og næringsutviklingen under politikernes manglende oppmerksomhet.

En slik politisk kurs kommer i alle fall ikke til å skape særlig begeistring.

_____________

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.