Julens viktigste museumsutstilling i Trøndelag er så liten at den er lett å overse. Stjørdal Museum åpnet 27. november «De reisendes håndverk» som viser kunstner Erlend Leirdal og knivmaker Børge Botnens samlinger av såkalt tatersløyd. Utstillingen løfter fram tradisjonshåndverket til et folk som vi ikke lenger vet at er våre naboer, kolleger og kanskje også slektninger.
På Østlandet har kulturen til de som kalles reisende, tatere eller romanifolk forsiktig blitt holdt i hevd. I Trøndelag er den borte, til tross for at hundrevis, kanskje tusenvis fortsatt bor her. Den norske stat og kirke forfulgte denne minoriteten så nådeløst på 1900-tallet at flere generasjoner av reisende fortsatt lever i dekning i sitt eget land. Prosessen med å utrydde deres kultur pågikk helt til 1980-tallet, finansiert av staten og ledet av organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse.
Fra 1897 til 1986 gjennomførte misjonen noe vi i dag ville betegnet som kidnapping av omlag 1500 barn. Ungene ble sendt til organisasjonens egne barnehjem som Rostad gård på Inderøya. Familier som kom i myndighetens søkelys, fikk muligheten til å beholde ungene sine dersom de frivillig tilbrakte flere år på en av misjonens hardhendte assimileringsanstalter som Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre. Her ble opptil 40 prosent av de kvinnelige beboerne sterilisert.
På FN-Sambandets hjemmesider nevnes steriliseringen av de reisende i Norge som et eksempel på en handling som faller inn under Folkemordskonvensjonen. Dette fordi norske myndigheter gjennom misjonen bevisst forsøkte å utrydde/sterkt begrense en folkegruppe i Norge, ikke ved å drepe dem, men ved å hindre dem i å forplante seg.
Man kan også la misjonens egne ledere sette ord på hva de gjorde. Bestyrer Knut Myhre ved Svanviken ble sitert på følgende måte i bladet Aktuell 19. januar 1963: «Det vi gjør, er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform (...) Det er en radikal framgangsmåte, og vi må riktignok spørre oss: Har vi rett til det? Norsk misjon blant hjemløse er heldigvis ikke i tvil om svaret: Vi har rett.»
Den norske stat og kirke har beklaget overgrepene, men stillheten og underkommuniseringen av de reisendes plass i vår tids Trøndelag forteller sitt tydelige språk: Utryddelsen som Myhre beskrev i 1963, var vellykket. Det er bare Åge Aleksandersen igjen. Tilsynelatende.
Et «vellykket» folkemord avsluttes med at den aktuelle folkegruppen skal glemmes. Vi befinner oss i dette siste stadiet nå, og derfor tenner utstillingen på Stjørdal et lite julelys i et trøndersk mørke som de fleste ikke engang er klar over at finnes.
Det er ikke nok at staten anerkjenner de reisendes egenverdi, kultur og den uretten de har gjennomlevd. En forsoningsprosess krever aktive bidrag fra svært mange hold. Trøndelag har flere naturlige steder å starte.
På vakre Rostad gård på Inderøya møter man en flott formidling om gårdens siste private eier, den ulykkelige statsminister Ole Richter og hans forlovede Ebba Astrup. Etter Richters selvmord var Astrup en avgjørende pådriver for at både Rostad og hennes farsgård Svanviken ble gjort om til anstalter for misjonen. Astrup inntok selv posten som barnehjemmet på Inderøyas første bestyrerinne.
Nord Universitet leder nå et forskningsprosjekt som skal undersøke hvordan livet artet seg for ungene som levde på Rostad gård fram til 1940. Mappene i Riksarkivet om denne institusjonen har aldri tidligere blitt undersøkt. Uavhengig av hva forskerne finner, utfordres museet på Rostad til å møte året 2023 med en bredere formidling om hvordan stedet og dets hovedaktører formet menneskeskjebner og det norske historiske landskapet. Barnehjemsbarnas stemmer må få slippe til. Falstadsenteret kan helt sikkert bistå.
Det neste utfordringen går til Steinkjer. Byen har gjort folkemusikeren Hilmar Alexandersen til en av sine viktigste merkevarer gjennom den årlige Hilmarfestivalen. Alexandersen var selv reisende og stammet fra en slekt av musikere. I mange hundre år var mange av de viktigste utøverne av det vi nå kaller norsk folkemusikk reisende. Han var den siste virtuos av sitt slag i Norge, og dette er i altfor liten grad synliggjort av festivalen som bærer hans navn. Aktørene bak Hilmarfestivalen oppfordres derfor til å bruke festivalen som en arena for å gi Alexandersens eget folk anerkjennelse for deres historiske bidrag til det norske musikklivet.
Les svaret fra Hilmarfestivalen: Dette er noko som opptar oss sterkt
Fram til de reisendes egne stemmer bærer hovedfortellingen om sin kultur i Trøndelag, kommer vi bare enn så langt. Vi må allikevel begynne med det åpenbare. Start med et besøk på Stjørdal museum før jul, og la oss deretter prøve å bygge et mer anstendig Trøndelag i 2023.
Dette innlegget ble først publisert hos Midtnorskdebatt.
__________
Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.