Alle som har drevet med lagidrett under korona-perioden vet hvor vanskelig det har vært å motivere seg for usikre utsikter. Det har vært stort frafall, både blant barn, ungdom og voksne. Å kunne trene sammen har vært viktig for mange, men det er ikke bare det lagidrett for de aller fleste handler om. Vi trener sammen mot et felles mål, det er å kunne prøve det vi har trent på mot en motstander. En motstander som utfordrer oss, tenker annerledes og har helt andre ferdigheter. Nettopp det å miste denne kamparenaen har gjort at frafallet har vært stort. Å bare trene sammen med god stemning blir fort meningsløst. Det bidrar til stagneringen og gir liten utvikling. Motstand er nødvendig.

Her på Steinkjer fikk vi for noen uker vitne en ny flertallskonstellasjon – «budsjettkameratene» som jeg kaller de. Så innmari for å bygge laget, komme fram til en bred enighet – «alle skal med». Knapt en kommentar om oss få som ble bevisst ekskludert. Men lag ble det bygget, hele 41 av 47 «spillere» er nå samlet på dette laget. Det samme laget – det jævla laget. «Det er bare å bli med» blir signalisert til de seks som ikke ble invitert på trening. Det er en bløff. Det har aldri vært en interesse for at de seks skulle få delta. Minner om gymtimer før i tiden for mange – «jeg velger deg» og helt til slutt står de igjen de som ingen ønsker å ha på laget sitt. Sjofelt.

Der de nye budsjettkameratene ønsker å spille direkte i bakrom fra midtstopper til spiss, og satse på at det går bra, så er det faktisk noen andre som tenker litt annerledes om hvordan vi utvikler Steinkjer. Tiki-taka, posisjonsspill, gegenpress, medlemsdemokrati. Men hva skjer med den demokratiske utviklingen når så mange skal spille på det samme laget? Det blir mangel på meningsbrytning, mindre nødvendige konflikter, økt administrasjonslojalitet, færre offentlige politiske diskusjoner som når innbyggerne og mindre involvering. Det vil også være naivt å tro at alle 41 på dette laget vil få spille en like stor rolle. Det vil tvinge seg fram en første-11'er. Og noen få enere. Til slutt en kaptein. Et paradoks her er at kapteinen selv innbiller seg å være oppmann for laget.

Jeg er helt enig i at det er viktig å bygge lag – men hvis det å bygge lag gjør at vi oppnår en tilstand hvor motstand knapt finnes og aksepteres – så ender vi opp med frafall, forakt og svekket engasjement. Det er en grunn til at vi i lagidrett spiller på forskjellige lag og holder med ulike lag.

Jeg skulle likt å ha sett hvordan vi hadde reagert om noen bare foreslo: «Hvorfor slår ikke Manchester City og Manchester United seg sammen? Viktig å bygge laget!»

__________________________

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.