Det sies at bøker er på tur ut. At ingen leser mer. Som forfatter vet jeg at det skal mer og mer til for å slippe igjennom nåløyet hos forlag. Ja der er så å si en umulighet, med mindre du har en ide som ligner mange andre, alt utgitte, ideer, slik at forlagene vet at ideen selger.

På tross av min akademiske utdannelse som litteraturviter, jobber jeg stadig som nød-vikar i helsevesenet. Og der er virkelig ikke bøker ut. Tvert imot. Der er bøker så inn som de kan komme. Det er egne reoler for mjukperm-serier fra Hjemmet, Bladkompaniet og Norske Serier, samtlige med dramatiske kvinneskikkelser, ikke spesielt godt utførte, på omslaget, og med like dramatiske titler som Gullburet, Vingeslag eller Arvesølv. Både innom fauna og edelt metall. Men også følelsesgode serietitler som Feriekolonien, Livet på Solhaug og Alvestad lokker den helsearbeidende kvinne til å ta alle pauser med nesa ned i ei bok mens matpakke og kaffe fortæres.

For det er kvinner som leser disse seriene. Helsearbeidende kvinner i alle aldre og ved alle typer helseutdannelse. Og de leser om kvinneskikkelser som er temmelig like hverandre. Skrevet av kvinner, for kvinner. Seriekvinnene kunne alle som en vært henta fra dannelsesromanens gullalder, mellom den Franske Revolusjon og Første Verdenskrig, da romanene skulle vise at de mest ulike karakterer (alltid kvinne og mann) ville ende i lykkelig forening i ekteskapet etter utallige konflikter og motstand fra alle hold. For dette er enhver kvinnes mål: å være sterk, men å trenge en mann for å bli hel. Og vise versa. Enhver mann endrer sin slette karakter bare den rette kvinne kommer i hans vei og ser ham. Selvsagt med en del «husmorporno» involvert. Noen av seriene har greie research på den historiske tiden de befinner seg i, og kan slik fortelle noe faktisk om både norsk historie og norske leveforhold i en svunnen tid, for det er få serier som er fra nåtiden, selv om det ikke skulle forbause meg om kiosklitteraturen om ti år vil dreie seg om de som fant hverandre under pandemien, med chat, Tinder og alt som skal til, slik serien Skam ble en forløper til, på NRK.

Så nei, det norske folk, særlig yrkeskvinner i helsevesenet, har så langt fra slutta å lese. På den enheten jeg er så heldig å være vikar i, leses de samme seriene av mange, slik at de bytter bøker, venter på bok 731 av serien Evelinas Drømmer og elsker hver en matpause, der de kan fordype seg i litteraturens såpeserier for kvinner. Jeg har sansen for det. Jeg lærte sjøl lese mens jeg gikk, da jeg var ung dame på videregående, og Margit Sandemos’ Sagaen om Isfolket var på sitt mest populære. Jeg hadde ikke tid til å komme meg fra bokhandel til hybel før jeg starta lesinga, og måtte dermed kombinere gåing med lesing. Jeg gikk en gang i en lyktestolpe og flere ganger i grøfta.

Jeg leser også i pauser. Jeg leser også serier, så jeg skal sannelig ikke sette meg opp på noen som helst høye hest. Jeg har for eksempel pløyd igjennom Platons serie om Sokrates. Riktig nok ingen kioskvelter, men likevel. Jeg leser nå Odinsbarn, og jeg elsker universet forfatteren har skapt der. Og ja, det er samme suppa: en fiktiv verden der ingenting fra 2021kan kjennes igjen, men der en kvinnelig og en mannlig karakter innleder et motstridig og umulig forhold. Jeg antar de får hverandre til slutt, i motsetning til Platons serie om Sokrates, som endte med giftbeger etter drikkegilder og homofile vellystige taler. Så kanskje var Platon mer 2021, i år 430 før vår tidsregning, enn 2021s’ serier, som aldri tillater de virkelig modige sprell hos karakterene.

Uansett, jeg heier på serielesende kvinner. Det er få ting som er finere enn å se et lesende menneske. Enten man kolliderer med en lyktestolpe eller har blå uniform og munnen full av matpakkemat mens man leser.