Det er like ved midnatt i mars 2008. På E39 utenfor Kristiansund står Jan Erik Hauge og stirrer på den forlatte pickupen som har kjørt av veien foran ham.
Mest sannsynlig er det en bombe i den. Hvis det stemmer, kan den gå av når som helst.
Som del av politiets bombetjeneste, er Hauge blitt kalt ut for å sjekke. Det er kun timer siden han kastet seg på flyet fra Oslo.
På det tidspunktet har Hauge vært en del av bombetjenesten i rundt tre år. Men idet han går sakte langs den gjørmete veien mot bilen, kjenner han for første gang på en skikkelig ekkel følelse.
Få med samme jobb
«Funn av mistenkelig gjenstand – bombegruppen på vei». Setningen er jevnlig å lese i norske aviser. Hauge er én av flere bombeteknikere ved Bombetjenesten som har som jobb å bli tilkalt ved slike hendelser.
Bombetjenestens oppgaver består blant annet av å gjøre trusselvurderinger, finne og identifisere eksplosiver, samt ufarliggjøre og ødelegge disse.
Som oftest er gjenstandene ufarlige. Heldigvis.
Men 58-åringen føler at antall oppdrag og søk, særlig hjemme hos privatpersoner, har økt de siste årene.
– Urovekkende økning
Bombetjenesten har rundt 200–230 oppdrag i året. Halvparten av disse er øyeblikkelige oppdrag, men den andre halvparten er planlagt, forklarer Johnny Lian, leder for gruppen.
– Utviklingen er rimelig stabil, men samtidig svakt økende. Kompleksiteten øker. Økningen er markant på hjemmelaboratorier. Her har vi en tydelig oppgang i oppdrag.
Lian påpeker at dette også er noe av det mest krevende, både med tanke på kompleksitet og tidsbruk.
– Det er en urovekkende økning. Bekymringen vår er at det er veldig enkelt å lage gode eksplosiver og at disse hjemmelaboratoriene nesten utelukkende oppdages gjennom normalt politiarbeid – for eksempel gjennom ransakinger og pågripelser.
12 kilo sprengstoff
I Gjemnes kommune, like utenfor Kristiansund, har det begynt å sludde tett.
Normalt sett bruker bombetjenesten roboter for å sjekke mulige bomber. Men været og de gjørmete forholdene gjør at det blir umulig for en robot å manøvrere seg bort.
Bak et busskur rundt 100 meter unna trer Hauge på seg den 40 kilo tunge bombedrakten mens kollegaen venter i leiebilen like ved. Planen nå er å gå sakte frem til bilen og lyse med lommelykt for å se hva som er der inne.
Hauge må åpne hjelmen for å se ordentlig inn. Så kjenner han at det går kaldt nedover ryggen.
Ledningene, som går fra dashbordet til gulvet, er umulige ikke å legge merke til.
Under setet skimter Hauge masse sprengstoff. Rundt 12 kg tilsammen, anslår han.
– Du har ikke kontroll på hvordan avfyringsmekanismen er. Er den koblet til bildøren? Er det sånn at om jeg tar i døren og åpner, så går hele greia i været?
Kan fort gå galt
– Vi prøver å sette oss inn i hvilke muligheter gjerningspersonen har til å sette av den bomben, forklarer Hauge.
Han er tilbake på kontoret sitt på Alnabru utenfor Oslo, der bombetjenesten holder til daglig. I felleslokalene utenfor fyker en bomberobot frem og tilbake.
Nye kolleger har opplæring på roboten og eksperimenterer med ulike hastigheter.
Men i få tilfeller, når roboten ikke kommer til, må man gjøre operasjonen på egen hånd.
– I den situasjonen åpnet vi bildøren med hjelp av krok og line for å være på den sikre siden. Så gikk jeg noen runder frem og tilbake for å kikke nøyere og separere ledningene. I virvaret av ledninger kan det fort gå galt dersom noen av dem treffer feil.
– Hva om vi blir sprengt i luften? Vi kunne nok vært flinkere til å snakke om de tingene, sier Hauge.
Bombetjenesten har en psykolog som sjekker de ansattes mentale kapasitet.
– Jeg kan ikke si at jeg har vært mye redd. Vi blir godt forberedt, og treningen gjør at du blir trygg i situasjonen. Hver uke går vi gjennom oppdragene våre og diskuterer om det er noe vi kunne gjort bedre. Vi har en åpen tone.
Skjer uhell, kalles psykologen inn.
– Vi bruker psykolog hvis det er nødvendig. Men i bombetjenesten har jeg kun opplevd det én gang, og det var etter 22. juli.
– Overraskende mange har ting hjemme
Det er ikke lenge siden flere medier rapporterte om at bombetjenesten var på vei til en mistenkelig gjenstand i en oppgang til en blokk i Trondheim. Beboere ble evakuert, og store ressurser sendt til stedet.
– Det viste seg at det var en dildo. Vi treffer på overraskende mange dildoer altså.
Han ler.
– Og så finner vi stadig vekk ting i forbindelse med ransakinger hjemme hos folk.
Det er overraskende mange som har ting liggende hjemme, forteller Hauge.
– Vi har vært på flere hjemmelaboratorier hvor folk lager hjemmelaget sprengstoff. Det kan være guttestreker, men samtidig skal man ikke ta for lett på det. Plutselig står samme fyr nede på Oslo S med en bombe et halvt år senere.
Steffen Skår Størseth må takle mye lidelse på jobb: – Føler fortvilelse når du henter døde, frosne mennesker.
Veien til yrket
At 58-åringen fra Nittedal havnet i politiets bombetjeneste, er tilfeldig. Etter pliktåret i Forsvaret var Hauge usikker på veien videre. Ettersom han alltid har vært glad i fysisk arbeid, startet han med å kjøre lastebil for en grossist.
Så dukket det opp en stillingsannonse fra politiet. De trengte folk, og den gang var skolegangen betalt. Etter endt utdanning, havnet Hauge på Grønland politistasjon i Oslo. Deretter søkte han seg inn til beredskapstroppen.
– Det hørtes interessant ut, så jeg tenkte «hvorfor ikke?». Valget av bombegruppen skyldtes nok også spenningen med det å drive med bombehund i kombinasjon med teknisk utstyr.
I beredskapstroppen ble han i 18 år før han søkte nye utfordringer hos bombegruppen. Her har han vært siden.
Bombetjenestens eldste
– Jeg kjenner jo, i forbindelse med ungene mine, at jeg tenker på dette med T-banen. «Faen, må dere kjøre T-banen til byen hver dag», har jeg sagt til dem. Jeg har vært litt «på». Spesielt etter 22. juli.
Han tygger litt på ordene.
– Selv om jeg vet jo at sjansen er ...
Han fullfører ikke setningen, men legger til:
– Ja, på grunn av det jeg vet da. Så er jeg kanskje mer bekymret for ungene og barnebarna enn meg selv. Jeg har jo den kunnskapen. Kommunikasjonsmidler som buss og T-bane har vært hyppige mål.
Blomsteroppsatser i Karl Johan er skadebegrensende, og politiet holder ekstra nøye med folkemengder på merkedager, forklarer han. I tillegg bruker bombeteknikerne mye tid på søk, kartlegging og forberedelser før arrangementer.
– Du kan kanskje ikke redde alle, men du kan begrense skaden. Sånn tenker jeg litt når jeg er på jobb.
Hauge, som om få måneder blir 59 år, kunne strengt tatt pensjonert seg for lengst. Men det sitter langt inne.
– Det er en glede å komme på jobb hver dag. Jeg kan aldri huske at jeg ikke har gledet meg til å dra på jobb.
Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-side og Twitter-profil for Karriere.