De første regndråpene treffer vinduet i det Dovrebanen ankommer Hjerkinn stasjon. Yr hadde rett. En småsur høstmorgen, tåkete og trolsk, med et lite snev av vinter i luften.
Ikke som bestilt, men på samme tid perfekte forhold for å oppleve en av Norges nyeste og mest populære sykkelruter på sitt mest folketomme. Optimisme kommer man langt med på fjellet, får vi håpe.
Elektrisk drivkraft
Den 140 kilometer lange «Tour de Dovre», også kjent som Dovrefjell rundt, åpnet til stor begeistring i 2017. Turen lar syklister oppleve tre nasjonalparker på like mange dager.
Som de fleste har jeg valgt meg ut den enkleste og mest tilrettelagte biten: En 35 kilometer lang og familievennlig kosetur i dalføret mellom Hjerkinn og Dombås. Selv med rikelige avstikkere kan reisen gjennomføres på én dag. Og for å gjøre det ekstra behagelig for meg selv, tar jeg hele greia på elsykkel.
– Du, og veldig mange andre, sier Anne Stine Hjerkind Ekre ved Hjerkinn Fjellstue.
Her plukker jeg opp sykkelen min og hiver nedpå et par kaffekopper før avreise.
– Rundt halvparten av syklistene vi har mottatt i år har syklet med elektrisk hjelp. Du vet alltid hvem de er, fordi de har så mye overskudd når de kommer frem, sier Ekre.
Melkesjokolade-reklame
51-åringens familie har drevet gjestehus og gårdsbruk her på Hjerkinn siden midten av 1600-tallet. Det gjør fjellstuen til landets eldste aktive familiebedrift. For 13 generasjoner tilbake tok de imot pilegrimer og kongefølger. De kom vandrende over fjellheimen på vei mot Nidarosdomen. Ruten jeg skal følge i dag, krysser ofte disse historiske ferdselsårene.
Og selv om jeg vil ha E6 i umiddelbar nærhet hele veien til Dombås, oppleves stien som en vakker og trafikkfri velostrada. En klassisk «melkesjokolade-reklame», som Ekre kaller det.
– Høyfjellet på Dovre er mektig, men det er sporene etter folk som har levd her i generasjoner før oss som rører meg aller mest, sier hun.
– Disse sporene vil du se mye av på veien mot Dombås, fra eldgamle sætere til historiske pilegrimsveier.
Folkesky skapning
Utenfor grinda ved Hjerkinn Fjellstue skrur jeg motoren på full effekt og suser uanstrengt oppover dalsiden. Jeg kommer til parkeringsplassen ved det verdensberømte Viewpoint Snøhetta.
Det karakteristiske utsiktspunktet ble bygget på oppdrag fra Norsk Villreinsenter Nord. Det har vunnet en rekke arkitekturpriser siden åpningen i 2011. Men dette er mer enn bare et sted for å beundre det høyeste punktet på Dovrefjell. Er du heldig, kan du få øye på både moskus og villrein.
– Senteret ville lage et samlingspunkt hvor vi kunne treffe folk direkte og spre informasjon om området. Det er også for å unngå at folk vandrer fritt rundt i fjellet av hensyn til villreinen, forteller Marita Fjelle. Hun er naturveileder ved Villreinsenteret.
Historisk beitet den nomadiske villreinen i fjellområder over hele landet. I dag finnes det cirka 25.000 dyr fordelt på 24 «villreinområder» fra Setesdal i sør til Forollhogna i nord. Litt under 7000 av disse lever i Dovrefjell og Rondane. De er dyrene med sterkest genetisk tilknytning til villreinen som vandret inn fra Sør-Europa etter den siste istiden.
– Jakt av villrein ble et viktig fundament for befolkningen av Dovrefjell og for mange deler av landet vårt. I dag er det villreinen som er avhengig av oss for å overleve, sier Fjelle.
Det kommer neppe som noen bombe at de største utfordringene villreinen møter, er menneskelig ferdsel og aktivitet. Fra utbyggingen av veier til kraftlinjer, hytter og turstier.
– Villreinen er en ekstremt folkesky skapning. Den kan ikke sammenlignes med elg eller hjort. Hvis man er heldig nok til å se villrein, er det best å la dem være fred, sier Fjelle.
Fort og sakte
Jeg suser nedover dalsiden, krysser E6 og slutter meg til den historiske kongeveien mot Dombås. Regnet har lettet, vinden dør ned, mens flekker av blått kommer til syne bak skylaget.
Den elektriske motoren gjør turen til en lek. 25 kilometer i timen på flata er raskt nok til å gi en deilig fartsfølelse, men lar meg også sette pris på hvert eneste tråkk gjennom landskapet. Jeg kjenner ren luft i lungene, fyller drikkeflasken i fjellbekker og spiser meg andpusten på rømmevafler.
Hele veien er det tydelig at sykkelturisme er blitt en dille på Dovrefjell. Jeg er blant de siste som opplever Touren i år, men fremdeles står et halvt dusin elsykler parkert utenfor kafeene på Hageseter, Furuhaugli og Dovregubbens Hall.
Jeg flyter av gårde på bølgende stier, forbi eldgamle støler og mistenksomme saueflokker. De siste fem kilometerne går bratt nedover mot Dombås. Men før jeg kommer så langt, snur jeg nordover fra Foksåe-elven og tar en times vandretur på Fokstumyra.
Allerede i 1923 ble 7,5 kvadratkilometer av våtmarksområdet del av den første større naturfredningen i Norge. Nå er området godt tilrettelagt for turgåing. Her er det fine informasjonsposter og hevede gangstier gjennom myra. I tillegg har man en mulighet til å få øye på sjeldne fuglearter som myrhauk, blåstrupe, fjellmyrløper og brushane. Elg er også et vanlig syn året rundt.
Etter et par kilometer med ensom vandring dukker et observasjonstårn opp langs stien. Kikkerten ble selvfølgelig glemt igjen i den ene sykkelvesken. Men i det jeg slår meg ned og ser utover landskapet, finner jeg noe annet verdt å oppleve: En sjelden dyp og altomsluttende stillhet.
Jeg lukker øynene i noen minutter, prøver å bevare dette stedet og denne stillheten som et tydelig minne. Et mentalt pauserom å reise tilbake til når jeg igjen kommer ned fra fjellet og returnerer til hverdagslivet.