– There! It’s coming this way! En av passasjerene på båten peker oppskjørtet utover havet fra rekken på båten. Noen titalls meter fra båten skimter jeg en bekmørk skygge under overflaten som holder høy fart.
I mitt indre er det som jeg hører John Williams’ soundtrack fra «Haisommer».
Spielbergs film fra 1975 regnes som Hollywoods første blockbuster, og har skapt mye dårlig PR for hvithai. Den har gledet millioner, men også skremt tusener fra å bade i havet.
Mystiske og utryddingstruede
Gansbaai er en fiskelandsby i Western Cape i Sør-Afrika, som ble grunnlagt i 1881. Siden 1990-tallet har det også vært et mekka for shark cage diving.
Før vi drar ut på haisafari får vi en briefing fra marinbiolog Mary Rowlinson hos White Shark Diving Company (WSDC).
– I mer enn 400 millioner år har hvithai vært på Jorden. Men vi vet ganske lite om dem, som hvordan de parrer seg, hvor i havet de føder, nøyaktig hvor gamle de blir og over hvilke distanser de beveger seg over.
Forsamlingen får også vite at hunnhaier er fysisk større enn hannhaiene. Svangerskapet kan vare opptil 18 måneder og den føder relativt få avkom i løpet av livet.
I audiens hos Ugandas fjellgorillaer
WSDC jobber også med å overvåke hvithaipopulasjonen i Sør-Afrika og de lager en database.
– I dag er faktisk hvithai utryddelsestruet og bevaring av dem er essensielt for å ivareta havets økosystemer, forteller Rowlinson.
Her er stedene reiseekspertene mener du bør reise til i 2018
Shark Alley
Vi stiger om bord i båten. En ung kvinne fra Brasil grugleder seg til å prøve shark cage diving.
– På Youtube har jeg sett hai angripe burene. Tror dere at den kan komme seg inn dit? spør hun med skjelvende stemme.
Motoren slås av og ankeret kastet i et sted som kalles Shark Alley, og ligger mellom øyene Geyser Rock og Dyer Island. På førstnevnte øy holder pingviner til, mens på Dyer Island bor en koloni med pelssel (fur coat seal) til. Blant favorittrettene til hvithai er sel rangert høyt og det er hovedgrunnen til at det er så mye hvithai i Gansbaai.
Burene i stål legges utfor rekken. Våtdrakter, dykkemasker og snorkler gjøres klar til passasjerene. En gruppe på fire går ned i buret. På dekk kaster en av mannskapet ut et snøre, med åte som skal lokke haien mot båten.
Dødens gap
Langs båtrekken følger våre blikk den truende skyggen jakte på åtet. Haifinnen stikker så vidt opp av vannet.
– Hva har du som åte? spør jeg.
– Det er frossen tunfisk, sier mannen i caps, og blotter hvite tenner i det solbrune ansiktet.
Med en spenst jeg ikke har sett maken til, hopper haien et par-tre meter opp av havet og glefser etter tunfisken.
Fra mitt ståsted i båtens øverste dekk stirrer jeg rett ned i den vidåpne haikjeften. Det er så nært at jeg nesten kan telle de sylskarpe tennene.
– Wow! utbryter jeg, og kjenner et brus av adrenalin flomme gjennom blodet.
Øyekontakt med hai
Snart er det min tur til å gå ned i buret. I gruppen er det også de som har med seg undervannskamera, som de har kjøpt fra en butikk i Gansbaai. I håp om å få knipset hai på nært hold, er turister villige til å betale i dyre dommer for dårlige kamera. Det er bedre å fokusere på observasjon av hai.
I noen minutter sitter vi i stålburene og venter på innkommende hai. Tunfiskåtet slenges ut i og snart ... som en ubåt glir den gjennom havet.
Kroppen er lang, grå på toppen og hvit på undersiden. Den er også ekstremt grasiøs. Halen bakerst veiver regelmessig fra side til side og driver den fremover.
De fem fineste strendene langs Algarvekysten
De svarte øynene virker livløse og tomme. Kjeften er halvåpen og det virker som om den har fått teften av noe.
Tunfisk-åtet, som dingler i vannet noen meter unna, blir plutselig dratt opp. Haien klargjør kroppen. Å se på hvordan den bruker musklene og spenner kroppen, er en fascinerende studie. Som et prosjektil på flere hundre kilo spretter den opp av havet.
Jeg dukker hodet opp av buret igjen og får så vidt med meg at haien har dukket ned i havet.
Ned i buret speider jeg mot venstre, siden haien har kommet inn derfra tidligere.
Ingenting.
Med ett merker jeg en bevegelse i høyre side av synsfeltet. Jeg skvetter. Haien har kommet ubemerket inn. De svarte øynene iakttar meg i noe som føles som flere sekunder.
«Vurderer den meg som noe som smaker godt?», undres jeg. Så glir den videre.
Jeg er skjelven da jeg går ut av buret. Det skyldes ikke bare den kjølige temperaturen i vannet.