«Det er bare ett ord som kan beskrive dette stedet: Unikt»

Øysamfunnet kunne ha endt opp som et forlatt fiskevær. Men Alnes hadde mer å by på enn bare fisk. Det tok bare litt tid før idyllen ble oppdaget.

Alt er fordelt på et lite halvøylignende nes som strekker seg utover havet fra Godøya, med en fjellvegg i ryggen og et mektig hav så langt øyet kan se.

– Det er bare ett ord som kan beskrive dette stedet: Unikt, mener Ørnulf Opdahl.

Kunstneren har bodd og utøvd sitt virke på Godøya i nesten 50 år, med atelier nede ved sjøkanten på sørsiden av øya. Men det er på Alnes han har hjertet sitt. Stedet har hatt en uvurderlig betydning for kunsten og livet hans, ifølge ham selv.

– Etter ti år i Oslo på 1960-tallet, ville jeg vende tilbake til landskapet mitt. Det handlet om å finne meg selv i eget landskap, forteller Opdahl.

Det gjorde han på Alnes.

Identiteten til Alnes ligger i fyret

På den tiden Opdahl flyttet til Godøya var det ikke så mange andre enn ham som hadde oppdaget det han så i Alnes: Lyset, stemningen, solnedgangen og det spesielle landskapet, skapt av både naturen og de som gjennom århundrer har bodd der.

En av de fastboende som i dag har bodd der lengst, er snart 80 år gamle Eva Pennina Alnes. Hun forteller om et sted som i hennes oppvekst hadde helt andre tradisjoner enn de som bodde på andre siden av øya. Eget 17. mai-tog var én av dem.

– Alnes i dag kan nesten ikke sammenlignes med slik det var da jeg vokste opp, forteller hun.

Eva Peninna Alnes var 25 år før hjemstedet fikk vei til sørsiden av øya, der fergeleiet lå. Inntil da var båt den eneste farbare vei inn til Ålesund. Det var knapt mulig for familieforsørgere å bo på Alnes uten å være fisker.

Unntaket var jo fyrmesteren. Han var i tiår etter tiår den eneste som kom utenfra. Og han hadde status. Tross alt passet han på den bygningen som har gitt befolkningen identitet: Alnes Fyr.

– Fyret er merkevaren vår, sier Inge Westad.

Moldenseren fant kjærligheten på Alnes omtrent da Ørnulf Opdal oppdaget stedet. Familien bygde hus der på 1970-tallet, og siden har han aldri angret.

Han og Eva Pennina Alnes var utrettelige pådrivere for at fyrbygget og fyrmesterbygningen skulle forbli i offentlige hender da staten begynte å avhende fyrene langs kysten.

– Vi klarte det, men fyret kunne like godt ha endt opp som en privat luksusbolig, sier Westad.

I stedet tok kommunen over, mens en egen stiftelse nå står for driften av fyret samt et nytt opplevelsessenter som åpnet i 2016. I to år var Ann-Helen Støbakk daglig leder der. Hun er fra naboøya Vigra og serverte blant annet verdens eneste tarekake.

– Men den smaker ikke tare, forsikrer hun.

Husene på den ene siden – teigene på den andre

Men hva er det som er så spesielt med Alnes? Ord som unikt og magisk blir brukt av mange. Omgivelsene, landskapsformen og det stadig skiftende været har nok gjort at superlativene har sittet løst blant besøkende.

Opplevelsen av Alnes er også påvirket av hvordan folk har valgt å bo der. Det har ikke bare handlet om fisk. Den gresskledde sandtungen – samt fjellet – har også bidratt til at folk har kunnet drive jordbruk.

Og det er måten jordbruket ble organisert på, som har gitt Alnes den strukturen stedet fortsatt har. Våningshusene og løene til de opprinnelig elleve småbrukene ble bygd i en klynge i le av vinden, på østsiden. Teigene med jord ligger på vestsiden. Dette gjør at bebyggelsen fremstår nærmest som en landsby.

– Det var en god plass å vokse opp. Alle de elleve gårdene hadde dyr, og havnen var full av fiskebåter, forteller Eva Peninna Alnes.

I dag er det bare ett av gårdsbrukene som har dyr i fjøset. Fiskebåtene er byttet ut med lystbåter. Hus og hager fremstår velstelte. Men gamle naust og spor etter klippfisktørking vitner om en annen tid.

Gjort tilgjengelig av undersjøiske tunneler

På tross av stedets opplagte særpreg, ulikt de fleste andre fiskevær på vestlandskysten, var Alnes i mange år ikke avmerket på turistkartet.

Undersjøiske tunneler gjorde Alnes mer tilgjengelig i 1987, men selv lenge etter de kom ble Alnes oppfattet som et litt forblåst og forlatt sted fra en annen tid. Var det et sted å reise til? Kunne det bli noe å vise frem til besøkende?

– Da fastlandsforbindelsen kom, så vi potensialet. Men det var viktig å bevare stillheten. Det er en stor attraksjon, forteller Bente Saxon, en nestor i reiselivsbransjen på Sunnmøre.

Fastlandsforbindelsen gjorde ikke Alnes til noe utfartssted over natten. Men i takt med stadig bedre tilrettelegging for besøkende – og nye oppdagelser av naturbaserte aktiviteter – har flere funnet veien dit.

– Det er bare å ramse opp: Dykking, bading, surfing, fisking, dyreliv, fjelltur, sier ekteparet Erik Juelsen og Tone Alnes Juelsen som har satset på event-markedet.

De to har reist et bygg på kaien som trekker arrangementer til Alnes som de gamle fiskerne neppe hadde sett for seg da de for 100 år siden lempet fisken på land.

Solen skinner fra en nesten skyfri himmel mens ekteparet forteller om hjemstedet. Det er ikke alltid slik. Et opphold på Alnes kommer ikke med noen værgaranti. Det er det ingen som spør etter, heller.

– Men vi har jo værturister. Det er de som kommer når været er på det mest ekstreme, sier de.

Naturen har skapt nesten alle opplevelsene

Det som fascinerer mange som besøker Alnes – i tillegg til vinden, været, stemningen og lukten av salt sjø – er de mange mulighetene som naturen gir. Alle aldersgrupper ser ut til finne sitt lille eldorado der.

– Muligheten for å surfe var et pluss da vi bestemte oss for å flytte hit, sier Henrik Tenfjord.

En søndag i mai boltret han og barna seg i bølgene, passe store til barn som forsøker å beherske kunsten å stå på surfebrett. Men sjøen kan nytes uten brett også. Sandstranda innbyr både små og store, selv om det er langt unna noen middelhavstemperatur.

Frister ikke aktiviteter i eller på sjøen, eller oppe på fjellet, kan vinden gi besøkende et løft. 270 meter oppe i fjellsiden finnes et par ypperlige utgangspunkt for paragliding. Men vinden kan også skape aktivitet på landjorden.

– Det er som regel nok vind her til å få opp en drage, forteller Håkon Gjerde fra naboøya Valderøy idet han pakker ut dragen. Noen minutter senere styrer han den via en 15 meter lang snor.

Den konstante trusselen mot steder som Alnes

Men tross alt det som Alnes har å by på: Stedet sliter med å tiltrekke seg fastboende. Flere har riktignok slått seg ned, kjøpt og pusset opp gamle hus. Men enda flere har flyttet og benytter huset bare som fritidsbolig.

For 15 år siden bodde det vel 200 mennesker på Alnes. Den siste opptellingen viser at tallet nå er nede i 172. Butikken måtte stenge for noen år siden, og i høst besluttet kommunestyret å legge ned skolen - til store protester fra lokalbefolkningen.

Alnes skole har i dag 58 elever fra 1. til 4. klasse, og disse kommer fra hele Godøya. 12–13 av dem bor på Alnes. To av dem er barna til Stine Røsberg og Jesper Fejerskov som flyttet til Alnes i 2016 – uten å ha hatt noen tilknytning til stedet tidligere.

– Da vi flyttet hit, var en av grunnene at skolen lå bare et steinkast unna huset. En skole skaper jo også liv og røre på et lite sted som Alnes, mener Røberg.

Mange besøkende, men ingen trengsel

Alnesværingene er fullstendig klar over den hårfine balansen mellom å bevare det ekte, samtidig som det gis rom og tilbud for turister.

– Noen synes kanskje at det kan bli litt mye biltrafikk enkelte dager, men det er jo med på å skape levebrød her ute. Derfor tror jeg innerst inne at alle er tilfreds med slik det er nå, sier Inge Westad.

Men et godt råd: Hold deg til oppmerkede stier og veier. Der er det fortsatt god plass, også til steder som kunne ha blitt et nytt Trolltunga.

Men noen hemmeligheter må lokalbefolkningen fortsatt ha. Og sunnmøringer flest er heller ikke lommekjente der.

– Jeg treffer fortsatt folk som bor i området som aldri har vært på Alnes, sier Ørnulf Opdahl.