- Dette er det virkelige London

Pål Hansen står på en bussholdeplass langs Stoke Newington High Street, med kastanjebrun skinnjakke, sort sykkel og dreadlocks til rumpa.

Hansen har britisk mor, norsk far, er født i Stavanger, og vokste opp i Asker. Nå bor han i Hackney med kone og to sønner, og lever av å fotografere.

Javier Bardem, Michael Fassbender, Helen Mirren. Bob Geldof, Ringo Starr, John Cleeese. Dronningen av Danmark. Sånne folk.

Nå jobber han for Time Magazine, British Vogue og Sunday Times Magazine.

Men i dag skal han vise frem sitt London.

Urbant villniss

Røde dobbeltdekkere flokker seg langs den susende hovedveien. Pål Hansen leier sykkelen inn en port.

Gyllent høstløv knaser under føttene. Få meter fra trafikkaoset ligger en overgrodd skogskirkegård.

Med hvite marmorengler kledd i eføy og misteltein, og gravstøtter i kø mellom trærne.

— Jeg tar av og til med meg ungene hit og går rundt. Bare for å få litt fred. Det er mange parker i bydelen, men ingen med den samme roen, sier han.Abney Park Cemetery er én av syv private gravlunder som vokste opp i London mellom 1832-1842 – og den eneste som er arboret, og beplantet med over 2500 tretyper.

Da eieren måtte gi opp driften på 1970-tallet, tok naturen over. Siden har røtter og greiner omfavnet dette siste hvilested med sin villskap.

Halvveis gjemt bak noen skakke minnesmerker, sitter en mann og leser dagens avis. I selskap av William og Catherine Booth, Frelsesarmeens far og mor. Rita, den kjærlige mor som aldri vil bli glemt.

Og Alan John Hyde, som bare fikk 3 høstmåneder i 1946. Før han ble hentet.

— Abney føles ekte, det er det jeg liker så godt, sier Hansen.

Vandrende hotspot

London, årtusenskiftet: Det kokte i East End, og det sydet i Brick Lane.

Kunstnere og kreative ble tiltrukket av lave boligpriser, og så et potensiale i gustengrå, støvete industriområder. De startet restauranter og gallerier, hippet opp puber og utviklet nye konsepter.

Gatene ble tryggere, infrastrukturen bedre, og det trendy øst bare este.

— Én av de nye hotspotene, og kjent for å være et kreativt og barnevennlig område, forteller Pål Hansen.

Hackney-produsert mat, -klær, -musikk og -kunst er blitt trendy, også utenfor Hackney. Og boligprisene har mer enn doblet seg på 13 år.

De en gang så utrygge gatene er fulle av populære utesteder og nisjebutikker.

Men her kan være greit å ha en guide – du skal ha velutviklede antenner for å spotte de hotteste stedene. På Efes Snooker Club er det klamme skaisofaer, lysstoffrør i taket, og grimete veggmalerier.— Før var det aldri folk her, nå er det lange køer utenfor hver helg, forteller Hansen.

Retro konfekt

London-været har vippet fra grått til grått og vått. Guiden vår har syklet hjem, og returnert med bilen.

— Her er mitt virkelige London, sier Pål, og introduserer kona Gemma, og sønnene Spike og Buddy. Vi er på fornavn nå.

Klesbutikken Beyond Retro ligger i en himmelhøy hall, som i 1929 rommet nasjonens største skjortefabrikk.

Senere var her tyrkisk marked og -samfunnshus, før den fikk rollen som kubansk sigarfabrikk i James Bond-filmen Die Another Day.Slikt vet Spike fint lite om, men han vet om en nøttekake som er å få tak i. Og den vil han gjerne ha.

Skulle man bli sliten av å velge i det store utvalget håndplukkede godbiter fra Londons mange markeder, klær, vesker, sko, hatter, er det bare å følge suset fra espressomaskinen i Beyond Retro Café.

Som en gjest skriver på Tripadvisor:

«This café is SO much more than just coffee!»

Nært og fjernt

Vi har spist sardinsk husmannskost til lunsj. Vært innom en platesjappe med brukt vinyl, drukket kaffe hos bakeren som selger Påls daglige brød, Pål har vært på Posten, og han har diskutert en jobb med assistenten sin.

Pål har kommet på en klesbutikk vi må se.Han ringer på en klokke med «LN-CC», på hjørnet av en vanlig, rød mursteinsbygning.

Sier at han er Pål Hansen, har fotografert eieren tidligere, og er det er mulig ta med et par journalister inn for en kikk?

— Beklager, ingen kommer inn her uten avtale, sier damen i callingen.

— Ring Andrew Blyszak, foreslår hun.

Men the Global Head of PR tar ikke telefonen.

Vi vandrer videre. Forbi Dalston Superstore, én av de første undergrunnsklubbene i det hippere Hackney. Søker ly for regnet i en fargerik dingsebutikk ved navn Fee Fee LaFou.

— Alt skjer så fort rundt her at jeg ikke klarer å følge med lenger, sier ekspeditør Steph Parr.

Hun er grafisk designer, og ser ut som en som følger med. Hun har akkurat måttet si opp kontorplassen fordi husleien er blitt for dyr.

Vegg i vegg ligger en forvirret brukthandel: Et stativ røkelse blant vinylplater, en sykkel, et par sko, et tilsynelatende tilfeldig utvalg kopper og kar, og et lite klesstativ med støvete klær.

Mobiltelefonen ringer.

Global Head of PR.

Underjordisk trip

Klesbutikken: Rød mursteinsbygning. Svart dør. Damen i callingen, nå i døren. Vibrerende, ubehagelig lillafarge i trappenedgangen.

— Ingen fotografering, sier damen på vei ned.

Nede, en mørk, surrealistisk tunnell med planker på kryss og tvers, med forgreininger til ulike rom: Et par fylt av sirlig hengte designplagg. Lanvin her, Dries van Noten der, Givenchy her, Yang Li der.

Et annet rom er fylt av noen få hyller med vesker, det neste ekslusive sko, hvert par kunstferdig opplyst. Et annet sentralt rom er bibliotek og platebar, med noen svært få bøker, vinylplater og high end tilbehør.

Her er også en smakfull bar, med brune eliksirer på utstilling.

— Eieren arrangerer av og til realeasefester her, for spesielt inviterte, opplyser damen.

— Design, music, trends. This is what Hackney is all about.

Dalston-dogg

Gatene er en verdensgryte av dufter. Indisk, tyrkisk, karibisk, fransk, italiensk, engelsk, og thailandsk. Kinesisk dim sum.

— Salsa i kveld! sier en tweedkledd fyr utenfor Dalston Jazz Bar. Innehaveren, Robert Beckford.- Hå! Jeg var den første som åpnet i området. Husker du? Hele gata utenfor her var full av prostituerte og halliker, og alle sa, er du helt gæren, skal du åpne her? Bygningen over gata holdt på å falle sammen og var et eneste rot, husker du?

Hansen husker.

Det dogger på vinduene i Dalston Jazz Bar hver kveld nå.

— Du vet hvordan det er blitt her, folk kommer hit for å gjemme seg. Kirsten Dunst har vært her tre ganger. De liker å komme hit for å kommunisere, de er ikke så begeistret for de andre barene. Går en dame på bar og snakker med en engelskmann, så tror han at han skal få seg et ligg.

«Murder Mile»

Svart senker natten seg over Lower Clapton Road.

— Gata ble bare kalt «Murder Mile», det ble skutt noen her omtrent hver uke, sier Pål. Han har vært hjemom og lagt barn, og vi er fremme ved siste stopp. Clapton Hart, en nypusset perle av en pub, tidligere strøkets mest dodgy nattklubb.

— Mange gamle steder er tatt over av folk som har drevet trendy puber og klubber før, og er kjent for sine gode konsepter. Da følger crowden etter.

Snart er vår dag i Pål Hansens London over. Han skal opp tidlig i morgen og fotografere Boy George.