– Storen er ikke som andre fjell. Det er alle alpinklatreres drøm å gjennomføre en bestigning her på vinterstid...

Fjellfører Sander Buene myser mot toppen av Norges kanskje mest ettertraktede klatre-fjell. Den gløder om kapp med toppene innover i Jotunheimen. Solen sender dagens første stråler langs den loddrette fjellveggen. Det er som å skru på en lysbryter. Fjellet går fra å være en enorm skygge til å se ut som et gigantisk isslott med rosa glitter i kantene.

Toppen av Storen i vinterdrakt er mange alpinklatreres drøm. For å nå den skal marginene stemme og været vise godsiden. Her sett fra fjellet Steindalsnosi. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Vi nyter det i korte drag før vi begynner å skifte utstyr. Fra ski og staver til alpine klatrestøvler, stegjern og isøkser.

– Skal vi klare dette, er det vesentlig at vi holder tidsskjemaet. Vil du spise, så ha maten tilgjengelig og gjør det når du har anledning. Vi tar ikke noen planlagt matpause. Det blir kaldt og vi må holde oss i bevegelse. Vi vet heller ikke hvilke utfordringer som venter oss der oppe av snø og is, men jeg har troen. I hvert fall om været holder seg slik, sier Sander med et smil og strammer klatreselen.

Dagen vår har startet midt på natten. Man begynner tidlig på en vinterbestigning av Storen, for å rekke klatringen i dagslys. Partiet på fire gikk på toppturski med hodelykter fra Sognefjellsveien, gjennom Skagadalen, over Skagastølsbreen og opp til Bandet. Her på vei inn Skagadalen med Dyrhaugsryggen i bakgrunn. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Kvelden i forveien gikk vi opp til Bandet, som er skaret som skiller Norges tredje høyeste fjell fra nabofjellet Dyrhaugsryggen. For å lette byrden og spare krefter til klatredagen, brøytet vi spor og la ut sekker med klatreutstyr ved Skagastølsbu, som er siste utpost før klatringen på Store Skagastølstind begynner. En tur til Bandet er en utfordring for mange i seg selv. Det er her turen vår begynner.

Riktig utstyr er essensielt i alpinklatring. Her tar Sigurd Felde på stegjern. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Hedersplassen

Store Skagastølstind rager høyt over alle nabofjellene og fortjener kallenavnet sitt; Storen. Med sine 2.405 meter over havet har den hedersplassen i fjellmassivet Hurrungane, helt vest i Jotunheimen. Storen har også en helt spesiell plass i klatrehistorien vår. Det er Norges høyeste fjell som krever klatring for å nå toppen.

Første gang besteget av briten William Cecil Slingsby 21. juli 1876. Slingsby har også fått en hedersplass i klatrehistorien for sine mange førstebestigninger i Norge. Han skrev likevel følgende om vinterfjellene i Jotunheimen i boken Norway, The Northern Playground; «I fint vintervær i januar og februar, når det er mye snø, har fjellene lengre skygger og ser minst dobbelt så høye ut. Da er de også dobbelt så vanskelige å klatre, om ikke umulige. De er også tre ganger så vakre som i juli.»

For selv om naturen er mektigere og fjellene utrolig vakre på denne årstiden, hviler det en egen villskap over vinterfjell. En eim av å se, men ikke røre. Den er fortsatt den samme som den alltid har vært for fjellfolk.

Sigurd Felde er en av landets mest erfarne fjellførere med mange turer til toppen av Storen. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Solen begynner å nærme seg og Storen er den første til å fange strålene. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Små marginer

– I dag går vi på Storen med moderne klatreutstyr, men vi må fortsatt sikre som i gamle dager. Det er nesten samme opplevelsen som da Slingsby klatret her. Det er en av de kule tingene med dette fjellet. Det blir mer og mer tilrettelagt i den norske fjellheimen, men Storen forblir den samme. Det er ingen enkel vei opp. Spesielt ikke på vinteren, sier Sander.

Vi har forsert bratte snøflanker de siste timene og nådd de såkalte Svaene, der selve toppen er i ferd med å bli loddrett over oss. Tåke siger inn, men vi ser fortsatt nok til at jeg føler meg liten. Veldig liten. Vi er fire mann i to lag. To erfarne fjellførere og to betalende kunder. Ifølge Sander, som sørger for min sikkerhet, og førerkompanjong Sigurd Felde, er Ole Petter Thune og jeg sannsynligvis de første betalende kundene som prøver å klatre Storen i januar.

Allerede ved Hjørnet begynner du å komme over de mange kjente toppene i Hurrungane. Men du er på langt nær oppe på Storen. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Sigurd Felde baner vei oppover Svaene før selve klatringen begynner. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Utsikten ned Midtmaradalen en perfekt vinterdag er storslått. Sander Buene nyter synet. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Både Sander og Sigurd fører flere turer på Storen hver sommer. På en god sommersesong kan flere hundre klatrere prøve å komme til toppen av Storen. Rundt 60 prosent klarer det. På vinteren er det helt andre vilkår.

– Alt blir vanskeligere. Det er kaldere, kortere dager, klatringen kan være mye mer krevende og marginene er veldig små. Avhengig av forholdene, tror jeg ikke det er mer enn 20 stykker som prøver seg på vinterbestigning en god sesong. De er erfarne alpinklatrere, sier Sander mens han sikrer Sigurd som klatrer taulengden på led over oss. Det vil si førstemann opp med tauet. Den som setter forankringer og sikringer i snø og fjell for dem som kommer etter. En krevende jobb. Spesielt der snø går over til å bli porøs is-glasur over blankskurt granitt. Der det er for bratt til at snøen legger seg, og isøkser og stegjern er essensielt verktøy.

Ole Petter Thune og Sigurd Felde nyter et minutt av høyden og tåkehavet under. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Store Skagastølstind er det høyeste fjellet i Norge som krever klatring for å nå toppen. Noe som er åpenbart når begynner å nærme seg. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
– Når du begynner å gå så ser du oppover på fjellet du skal klatre. Så ser du bortover på alle de andre fjellene, før du ser nedover på dem. Det er den ultimate opplevelsen ved å klatre fjell. På Storen får du det, sier Ole Petter Thune. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Høythengende

– Det er dette som er moro med alpinklatring. Følelsen av å være en edderkopp med to isøkser og stegjern. Følelsen av du kan komme deg opp med fire klør, sier Ole Petter Thune.

Som den andre deltageren på turen, er han en erfaren fjellmann med blant annet Mt. Everest på merittlisten. Han har planlagt denne vinterturen på Storen i flere år. Endelig står han midt i det.

– Jeg har vært på toppen på sommeren, men på vinteren er det noe helt annet. Det er jo Storen som er selve fjellet i Norge. Du ser det fra så mange steder, og når du står her føler du at du er midt i det beste av Fjell-Norge. Du kan se ned på alle toppene rundt deg, samtidig som du vet at det er veldig få som har vært her på vinteren, sier han.

Og ja, det er riktignok ikke en sjel å se når vi kommer til Hjørnet. Den ene føreren forsvinner over Galleriene. Alle klatrepartiene har eventyrlige navn på Storen. Han forsvinner ut av syne for å sjekke ruten videre. Tåken og snøbygene synker under oss. Brutal skjønnhet kommer til syne i det Midtmaradalen åpenbarer seg gjennom et hull i skydekket. Krasse tinder river seg gjennom tåkesløret. Så er det blå himmel igjen.

– Vi må prøve Andrews renne. Det går ikke opp de klassiske rutene, det har pakket seg for mye is der. Vanskelig å sikre, sier Sigurd.

Sigurd Felde innser at de første rutene han har sett seg ut for toppforsøket ikke er mulige å klatre. Han snur og er på vei til neste alternativ. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Sander Buene setter isøksene på et takknemlig sted. Når fjellet er belagt av et tynt lag is, blir det straks litt vanskeligere å finne gode tak. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Utsikten mot Store Ringstind, Austabotntind og Dyrhaugsryggen er luksus for de fleste fjellfolk. Få har sett den slik som dette i januar. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Utsikten mot Store Ringstind, Austabotntind og Dyrhaugsryggen er luksus for de fleste fjellfolk. Få har sett den slik som dette i januar. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Sander på vei opp til innsteget i Andrews renne. Den vanskeligste delen av turen gjenstår. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Psykisk thriller

Det snakkes ikke mer enn nødvendig. Vi snur, går litt ned og begynner oppstigningen på nytt. Sigurd og Ole Petter først. Inn i en uoversiktlig og loddrett renne mot toppen. Bakendene deres forsvinner ut av syne. Så forsvinner Sander. Når det ropes er det min tur. Jeg ser bare tauet som snor seg inn i snø og himmel over meg. Det er flere hundre meter rett ned under meg.

Den tynne isen løsner stadig under øksene og støvlene. Jeg kjenner ikke fingrene. Leter etter tak i fjellet. Putter inn varmeposer i vottene. Jeg blir glad av å se Sander igjen, det er trygt en liten stund før han forsvinner fra standplass. Stedet der vi er sikret inn sammen før han skal klatre videre de siste to taulengdene mot toppen.

Jeg er sulten. Tørst. Øynene klistrer seg igjen når alt ansiktshår fryser til is. Tror ikke jeg orker mer. Er det et problem å snu nå?

– Det er ikke noe lettere å komme seg ned herfra, enn å komme seg videre opp. Dessuten ryker tidsskjemaet. Da må vi komme oss videre ned i mørket. Det vil vi ikke, svarer Sander og legger til.

– Du klarer det, bare finn gode tak med øksene og stol på dem ...

Jeg blir litt forbannet og kommer inn i en driv. Fokuserer på å komme til neste sikring, ta den med meg og skynde meg videre. Steg for steg. Enkle oppgaver. Hjernen er i ingenmannsland. Så blir det hele litt uklart. Den interne klokken henger ikke lenger med. Jeg husker ikke så mye før jeg ser Sander stikke hodet over kanten av fortoppen og rope.

– Jævlig bra jobbet – vi klarer det!

Solen henger lavt igjen da vi står med is i bartene og smiler. Tar noen bilder. Følelsen er monumental, men ikke lett å beskrive. Du får lyst til å grine, men gjør det ikke.

Et lite gledesbrøl høres kun av oss selv.

Akkurat slik vi ville det skulle være.

Det er lov å heise armene når man topper ut Storen på vinteren. Også for en fjellfører som Sander Buene. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
En litt omtåket skribent på fortoppen til Storen. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Når man har nådd toppen, er det like langt hjem – om ikke noe lettere med rappell. Her Sander Buene på vei ned fra toppen en perfekt januardag. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Fjellsport i fremvekst

Stadig flere trekkes mot vinteraktiviteter i høyfjellet. Populariteten for toppturer på ski er økende, men noen vil også opp på topper som krever mer enn ski og skredkunnskap. Det er en naturlig utvikling, ifølge Andre Horgen, førstelektor i friluftslivsfag ved Universitet i Sørøst-Norge.

– Friluftslivet har veldig høy anseelse i det norske folket generelt, og skal man utmerke seg må man gjøre mer ekstreme ting. Som ikke bare å klatre Storen på sommeren, men også på vinteren. Grensene flyttes hele tiden for hva som gir kredibilitet og anerkjennelse i kulturen, sier Horgen.

Han påpeker at det og handler om at folk har fått råd til å kjøpe seg opplevelser: De mangler tid og tålmodighet til å bygge opp den nødvendige kompetansen til å gjøre på egen hånd.

Men er vinterklatring på Storen det neste for fjellfolket? Ifølge generalsekretær i DNT, Dag Terje Klarp Solvang, er det et godt stykke dit. Han forteller om størst etterspørsel på friluftsliv i nærområder, enkle turer på fjellet og et sterkt ønske om nye erfaringer og kompetanse.

– Mange ønsker likevel aktive opplevelser i bratt terreng og vårt fjellsportmiljø er også i vekst. Vi opplever likevel at selv i de skarpeste og mest utfordrende turopplevelsene, er det sosiale fellesskapet minst like viktig som turen, sier Klarp Solvang.