– Det var ikke noe mål å bli berømt på grunn av muren. Det bare ble slik, sier Thierry Noir (60) mens han hekter et stort, fargerikt lerret ned fra veggen.
Atelieret hans i Tiergarten, som kunstneren snart må ut av fordi leien er blitt for dyr, er fylt til randen. Det er hundrevis av malerier her, store og små, på lerret, papp og metallplater. Mange av dem med den fargerike, humoristiske hodene som Noir er kjent for.
– Da muren falt, ville mange ha ansiktene mine som et minne. Slik ble fjesene et symbol på Europas nye frihet, sier mannen som gjorde «skammens mur» til et kunstverk.
Selfiesjekking
På Mühlenstrasse flommer asiatiske turister ut av sightseeingbussene. Noen ser kjapt på de moderne luksusboligene som ruver over betongveggen. Så stiller de seg i kø foran den røft dekorerte murveggen som kalles East Side Gallery. Det klikker manisk i mobilkameraer, turistene sjekker at selfiene blir som ønsket.
Et par minutter senere er gaten tømt og bussen borte igjen, på vei til Checkpoint C eller andre historiske attraksjoner.
1300 meter kunstverk
I år er det 30 år siden det kommunistiske diktaturet Øst-Tyskland smuldret bort. Ikke mye er igjen av Berlinmuren, men East Side Gallery er et over 1300 meter langt unntak.
På denne preserverte delen av Berlinmuren kan man fremdeles se fargerike, politiske budskap fra over 100 kunstnere. Blant dem Birgit Kinders maleri av en Trabant som sprenger seg vei gjennom veggen, og Dmitri Vrubels maleri av de kyssende kommunistlederne Leonid Brezjnev og Erich Honecker. Men det største navnet som har satt sitt preg på muren, er Keith Haring.
I 1986 malte den amerikanske popart-legenden en 100 meter lang rekke av sammenhengende menneskefigurer, alt i fargene fra de tyske statenes flagg. Haring kalte kunstverket «et forsøk på å undergrave murens psykologi ved å male den».
– Jeg møtte Haring ved Checkpoint Charlie. Der malte han over et av bildene mine, smiler Thierry Noir.
Førstemann
Egentlig var det David Bowie, Nina Hagen og resten av Berlins musikkscene som gjorde at Thierry Noir flyttet hit i 1982.
– Alle jeg møtte sa at de var kunstnere. Da en fyr spurte om jeg var kunstner, sa jeg «så klart». Jeg ville jo ikke være landsbyidioten, sier han med erketypisk fransk aksent.
– Jeg bodde i et ungdomsherberge ti meter fra muren. Ingenting hendte, bortsett fra soldatenes vaktskifte hver åttende time, i lysene fra vakttårnet. Etter to år i Berlin bestemte jeg for å gjøre noe, sier han.
En grytidlig aprilmorgen i 1984 dro Noir sin fargedryppende pensel over den grå muren for første gang.
– Jeg hadde aldri malt før. Berlinmuren var mitt første lerret, sier franskmannen.
– Folk ble aggressive, og jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg prøvde ikke å lage muren fin for turistene.
«Lånte» maling på byggeplasser
Om kveldene kjørte Noir rundt og forsynte seg av halvtomme malingsspann fra Berlins mange byggeplasser.
– Jeg malte sikkert fem kilometer av muren på seks år.
– Var malingen din en protest?
– Siden det var forbudt, så ble det en protest. Muren sto noen meter inn på østtysk side, så ved å gå inntil muren var du en ulovlig inntrenger. Jeg trengte ikke engang skrive noe stygt om DDR, de store hodene var protest nok.
– Hva ville du fortelle med murmaleriene?
– Budskapet mitt er at folk ikke skal gjenta foreldrenes feil. Glemmer du fortiden, kan den komme igjen – enda sterkere.
– Men hvorfor akkurat store hoder?
– De var lette å male, og lette å huske.
U2 på tråden
Muren ble en magnet på kunstnere fra inn- og utland. Ikke bare de mange hundre dyktige (og ikke fullt så dyktige) menn og kvinner som brukte muren til å skrike ut sitt håp, fortvilelse og politiske meldinger. Berlinmurens fargesprakende gatekunst ble også tatt inn i andre kunsttyper, ikke minst av musikere som U2, Pink Floyd, Scorpions og Elton John.
Filmen ga Thierry Noir en puff i retning berømmelse. I 1987 fikk han en liten rolle i Wim Wenders kritikerroste film Wings Of Desire. Da U2 spilte inn Achtung Baby i Berlin, ga irene Noir oppdraget med å dekorere noen Trabant-biler til deres kommende turné.
– Gråt i gatene
Thierry Noir kommer aldri til å glemme kvelden 9. november 1989.
– Det var helt vilt, en magisk hendelse, forteller han.
– Jeg kom kjørende fra Charlottenburg, etter å ha solgt malerier. Det var fullt kaos i gatene. Jeg parkerte bilen og gikk mot Checkpoint Charlie, der folk fra øst prøvde å presse seg inn den halvåpne porten. Soldatene ropte at folk måtte trekke tilbake slik at portene kunne åpnes skikkelig. Men folk trodde det var et tricks for å lure folk tilbake til øst, forteller Noir.
– Fra den dagen ble alt forandret. Folk gråt i gatene, de hadde aldri før sett butikker med stabler av appelsiner og bananer. For dem var det et paradis.
– Savner du de dagene?
– Nei. Det var ikke gøy å leve sånn, omringet av en mur og vakter. Det var deprimerende stemning i Berlin, med mye dop og selvmord. Jeg lovde jeg meg selv å aldri savne de dagene.
– Blir du ikke lei alle disse fjesene, og de andre motivene dine?
– Nei. Dette er livet mitt nå, sier Thierry Noir.
Spredt over hele verden
Etter at Tyskland ble gjenforent, ble de fleste av Noirs nå ikoniske veggmalerier spredt over hele verden. Noen ble solgt for store summer på en auksjon i Monaco. Andre ble hakket i småbiter og solgt til turistene.
Men på Leipziger Platz, og et par andre steder i Berlin, kan man ennå se deler av muren «hans». Som malingslitte minner om muren som delte et folk i to, og som ble verdens antagelig lengste kunstverk. Og i hvert fall det tyngste.