– Jeg har plass til fire. Hvor skal dere? Ocean Beach? OK, hopp inn!
Skal du praie en taxi på Fire Island, må du først finne fergekaien. Og så er det bare å vente. Før eller senere kommer en hvit båt som svipper folk fra landsby til landsby på denne langstrakte sanddynen av en øy.
Å vente gjør ikke noe. Øya innbyr til å gjøre som Klatremus: Å sette seg ned og gjøre ingenting.
– Jeg forelsket meg i dette stedet en gang på 70-tallet, sier Sarah Cohen, mens hun lar håret blafre i den salte sjøluften.
25 kilometer lang
Den raske båttaxien skjærer effektivt gjennom småbølgene mens vi prater. Cohen vokste opp i Brooklyn, men hver sommer kom hun hit med familien sin. Til slutt valgte hun å bli en av de få helårsbeboerne på Fire Island – en eksklusiv gruppe på rundt 500 personer.
– Jeg skjønner at folk tenker på dette som et sommersted. Men det er mest magisk her om vinteren, når alt er stille rundt deg og turistene er inne på fastlandet, sier hun.
Henne om det. Vi er jo turister. Vi vil ha sol, sommer og sand. Dessuten er det fortsatt lett å finne seg en rolig plass på den 50 kilometer lange stranden som strekker seg langs hele øyas sørside.
Bilfritt paradis
Manhattan ligger en verden unna. Samtidig tar det bare halvannen time å komme seg fra verdensmetropolen og hit. Først tog, så ferge. Da legger du til kai i Ocean Beach, Fire Islands uoffisielle hovedstad og det nærmeste man kommer noe urbant her.
De fleste turistene starter her. Her finner de et par hoteller, noen sjømatrestauranter og småbutikker som selger iskrem, godteri og souvenirer. Like bortenfor ligger rad på rad med små feriehus, mange av dem er mulige å leie for en uke av gangen.
Hele øya, med unntak av et område helt i øst, er bilfri. Skal du frakte noe her, må du gjøre det med trillevogn som alle andre. Langs de smale gatene mellom de enkle feriehusene utgjør syklistene det eneste faremomentet, men også de holder seg stort sett til et bedagelig tempo.
New York-barn, som fra en tidlig alder har lært seg å være hyperoppmerksomme på trafikkbildet, kan senke skuldrene her.
Mat på stranden? Å nei, du
«Fun in the sun» er slagordet man oftest ser i Ocean Beach, men stedet er også kjent som «The land of No» på grunn av et spesielt strengt regelverk. Du kan for eksempel bare glemme å ta med deg mat eller alkohol på stranden. Vann er lov. Til nød.
– Dette skal være et hyggelig sted for alle å være. Det skal være rent og ryddig. Med disse reglene unngår vi en del problemer, sier Sarah Cohen, som ikke ville hatt det på noen annen måte.
Og Ocean Beach er på langt nær det strengeste stedet på Fire Island. Noen av de mindre landsbyene, som Saltaire og Dunewood, består kun av ferieboliger som eies av folk som helst vil være i fred.
Partylandsbyen
Andre deler av øya har lagt opp til friere tøyler. Langt friere tøyler. Partylandsbyen The Pines, langt mot øst på øya, er kjent som en partysentral for New Yorks homsemiljø. Den sjarmerende landsbyen Cherry Grove består i hovedsak også av folk fra LGBT-miljøet – dette var et fristed for homofile menn og kvinner i tiden før det amerikanske samfunnet aksepterte dem – men her råder den samme lavfrekvente feriestemningen som på resten av øya.
Uansett hvor man er på Fire Island, er stranden like i nærheten. Å krysse øya fra nord til sør tar fem minutter. Og fordi den er så lang, er det uproblematisk å finne seg en plass å legge ned badehåndkleet sitt.
Blir du lei av å ligge der, kan man leie seg et surfebrett, bestille seg en tur med en fiskebåt eller rusle bort til iskrembutikken. I sakte tempo. Dette er motpolen til Manhattan. Et sted å skru seg selv ned. Å puste.
Og hvis du til slutt får nok av all stillheten, ligger jo storbyen bare halvannen time unna.